Logg |
3. April 2012, Georgetown, Ascension
Ascension er vår siste stopp på sørsiden av ekvator, og vår siste havn før vi er tilbake i Europa. Herfra skal vi seile gjennom stillebeltet rundt ekvator og videre nordover midt i Atlanteren, nesten 3400 nm, før vi igjen vil se land på Asorene. Vi regner med å bruke nærmere 30 døgn på dette leg’et, så vi nyter hvert minutt med fast grunn under føttene før avreise herfra.
Asension Island fra sør ved soloppgang
Ascension Island ble oppdaget på Kristi Himmelfartsdag (Ascension Day) i 1503 av den portugisiske sjøfareren Afonso de Albuqergue, som også ga øya navn etter helligdagen. Øya var ubebodd og gold, og hadde lite å tilby forbipasserende skip utover et rikt fugleliv og de store havskilpaddene som begge ble en kilde til ferskt kjøtt på veien til eller fra fjerne havner. Senere ble det funnet vannkilder på øya, og det ble satt i land sauer og andre husdyr for å gjøre øya enda mer attraktiv som forsyningsbase for sjøfarerne. Etter initiativ fra blant andre Darwin, ble det iverksatt en plan for å gjøre øya mer frodig, - og forskjellige trær og planter ble introdusert og plantet i høyden som i dag heter Green Mountain. Den frodige veksten samler fuktighet fra passatvinden som blåser her hele året, og Green Mountain er ofte skjult bak et lavt regnfullt skydekke.
Ascension Island, som siden 1800-tallet har vært en del av Britisk Oversjøisk Territorium, har ingen innfødte, men det bor til en hver tid ca. 800 mennesker på øya som enten har kommer hit fra St. Helena for å jobbe i det lille som finnes av offentlig og privat virksomhet, eller de er utlendinger som er knyttet til forskjellige organisasjoner med interesser på øya; RAF, USAF, Cable & Wireless, BBC, NASA, ESA/Ariane, etc. Barn som vokser opp på Ascension må etter fylte 18 år forlate øya dersom de ikke finner arbeid her.
Foruten å være en strategisk flybase for både Storbritannia og USA, fungerer øya som et knutepunkt for kommunikasjon mellom flere verdensdeler, og mellom jorden og rommet. Den første undersjøiske kabel ble lagt hit i 1899 for å knytte Storbritannia til koloniene i Sør Afrika. BBC har i årevis videresendt sine radiosignaler fra øya, og NASA og ESA bruker Ascension som en av flere baser for kommunikasjon til og fra romstasjoner, raketter, og satellitter. På øya finner man også en av de fem jordstasjonene som opererer GPS (Global Positioning System). I lavlandet langs sør og vestkysten av øya ser man enorme områder med antennemaster og satellittdomer, og man kan forestille seg at man befinner seg på en romstasjon på en eller annen fjern planet.
Wideawake Airbase ble bygget av USA under 2. verdenskrig for å støtte fly mellom USA og Europa/Afrika, og senere har flyplassen blitt benyttet av NASA som alternativ landingsplass for Space Shuttle programmet. Storbritannia på sin side, brukte flyplassen som strategisk base under Falklandskrigen.
En av de mange satelittantennestasjonene på øya
Da vi rundet sørenden av øya forrige torsdag, fikk vi endelig napp på kroken og kunne hale inn en wahoo som målte 125 cm. A Small Nest hadde ikke fått noen fisk, og det skulle vise seg at Blauwe Pinquin, som kom inn dagen etter, heller ikke hadde hatt hellet med seg. Så Go Beyond ble stående igjen som vinner av den uformelle, men ikke desto mindre viktige, konkurransen vi hadde blitt utfordret på da vi sammen forlot St. Helena. Fangsten holdt til to festmåltid for 10 personer om bord på A Small Nest.
Det ble hyggelig gjensyn med blant andre Martyn på Imagine, som hadde kommet hit noen dager før oss. Utrolig nok hadde han hatt enda et uhell med ankring - denne gangen hadde en skjøtelenke i ankerkjettingen røket, og båten kom nok en gang i drift! Heldigvis var han om bord og fikk hjelp så han kunne legge seg på en bøye til en lokal fiskebåt. Willem og Mads hjalp til med å dykke for å berge anker og kjetting, og etter en vellykket operasjon kunne Martyn konstatere at han igjen hadde sluppet unna med bare skrekken…
På grunn av kraftig svell er det ikke lov til å ta egen jolle helt inn til land på øya. Derfor er det lagt ut en flåtelignende jolle som man kan fortøye sin egen jolle til, for deretter å hale seg inn til en landingsbrygge i havnen. Her kan det bli relativt spennende når sjøen er høy, da man må treffe på stigen samtidig som flåten beveger seg et par meter vertikalt i takt med bølgene.
Innsjekking på Ascension går veldig greit så lenge man har søkt om tillatelse til å besøke øya på forhånd. Som på St. Helena er folk her utrolig hyggelige, og alle virke glade for å få besøk av oss som seiler innom dette spesielle stedet. Selv om de fleste vi treffer på gaten, i butikken, eller på politistasjonen, er Saints (fra St. Helena), - virker de like stolte av Ascension som de gjør av sin egen øy litt lengre sør. Alle vil fortelle oss hva vi bør se og gjøre under vårt besøk, og de hjelper oss med anvisninger til leiebilfirma, hotellet (eneste sted hvor man får internett), og hva det skulle være.
Lørdag leide vi to biler sammen med de tre nevnte båtenes mannskap, og vi sett hele den lille øya fra nord til sør. Vi gikk også en fin tur rund Green Mountain gjennom Elliot’s Pass, og var heldige med været da tåken ikke hang så lavt som den ofte gjør. Vi fikk sett de forskjellige anleggene med antenner av ymse slag, som BBC’s Relay Station, ESA’s Ariane stasjon, og ikke minst det nedlagte Challanger Centre, nå overtatt av øyas speidere, som ligger i vakker natur ved Devil’s Ashpit.
Vi har ellers badet på en av øyas to trygge strender, hvor man ikke risikerer å bli trukket til havs av understrømmer eller slått i hjel av dundrende dønninger mot land, - vi har dykket, og ikke minst sett de fantastiske store Green Turtles som kommer herfra.
Landingen ved Clarence Bay, Georgetown
Gamle og nyere bygninger i havna
Utsikt fra Green Mountain
Elliot's Pass
Med gutta på tur; Martyn (Imagine) og Ben (Blauwe Pinquin)
En av de to "badbare" strendene på øya, English Bay
Den stammen av Green Turtle som er født på Ascension, er den samme som kan sees langs hele den Brasilianske kysten. Etter at de blir født på en av strendene her, driver de med havstrømmene vestover i 4-5 år før de er store nok til å svømme ut av strømmen og til Brasils kyst. Når de så etter ytterligere 20 år blir kjønnsmodne finner de utrolig nok veien tilbake til den samme stranden der de ble født, for å pare seg og, for hunnens del, grave sine egg ned i sanden. Både egglegging og klekking, som skjer to måneder senere, finner helst sted på natten, - men er man oppe ved soloppgang kan man møte de slitne hunnene som har gravd i sanden hele natten. Vi fikk oppleve dem på nært hold både på kvelden og om morgenen, og det har vært utrolig fascinerende!
En vorden skilpaddemor har lagt sine egg
Vi har også måttet jobbe litt mens vi har ligget her; selvangivelse måtte ordnes og sendes inn, og forseilet måtte bøtes for et par solslitte sømmer.
Bortsett fra frukt og grønnsaker er heldigvis alt vi trenger for neste måned på havet allerede om bord, for her er det ikke særlig mye å oppdrive av mat eller annet. Så i morgen skal vi en siste tur på internett (bla for å poste denne bloggen), fylle vann på tankene fra en myntautomat i havnen (1GBP pr. 45 liter), vaske litt tøy, og ta farvel med øya og deres mennesker. Det blir også avskjed med de andre båtene, selv om vi skal samme vei, - det er tross alt en stund til vi sees på Asorene! Vi skal holde følge med A Small Nest, men Imagine dro allerede i dag, og Blauwe Pinquin seiler i et annet tempo.
Seilmakerhåndtverket må også prøves
For første gang siden Indiske Havet får vi igjen værruting fra Mads i Frivind, - noe som føles trygt på en såpass lang seilas. Det er ikke minst med tanke på utfordringen vi får nord for stillebeltet, hvor det blir en del vind i mot, og riktig taktikk blir avgjørende for en relativt rask og behagelig seilas.
Som vi gjentar til det kjedsommelige, håper vi nok en gang at dere der hjemme vil følge oss på turen! Ikke vær redd for å legge en hilsen i kommentarfeltet på Blogg på havet 
,
vi setter umåtelig stor pris på det:-)
Flere bilder ligger på Facebook: Mads Dessen
