Logg |
23. Februar 2011, reisebrev New Zealand, del 2
Moke Lake er utrolig vakker der den ligger og speiler de omkringliggende fjellene Ben Lomond og Ben More (1842 moh). Været var strålende denne ettermiddagen, med skyfri himmel og ikke et vindpust. Det ble en deilig kveld på "terrassen" med mat fra grillen og rødvin fra papp...
Neste morgen kom en Ranger innom bilen for å innkassere 15 NZD i avgift. Vi betalte med glede, og pratet litt med den hyggelige mannen. Vi hadde sett et skilt til en stall som averterte med rideturer, og Rangeren forklarte oss hvor den lå. Han ringte til og med opp eieren, og fikk booket Mads inn på en 4 timers ettermiddagstur til hest i fjellheimen, før han plystrende kjørte videre til neste camper på sin 4hjuling.. Elin er ikke spesielt glad i hester etter at hun ble bitt av en på leirskole, så hun valgte heller å gå en tur rund Moke Lake:)
Jeg er ikke akkurat veldig erfaren til hest, men elsker å ri hvis jeg har muligheten. Vi var en gruppe på 4 i tillegg til en nederlandsk jente som var instruktør. Denne turen innfridde alle forventninger bortsett fra galopp (noe som kanskje var like greit)... Mellom fjellene snirkler en elv seg gjennom et billedskjønt landskap som tar pusten fra deg. Vi red på en smal grusvei som fulgte fjellsiden ovenfor elveleiet, og det var bare å stole på at hesten ikke tråkket feil når vi noen steder så elven rett under oss kanskje 100 meter ned. Etter halvannen time stoppet vi ved ruinene av Sefferstown, en gammel gruvelandsby i fjellskråningen, for en enkel lunsj i vakker natur på historisk grunn. Turen tilbake gikk langs elveleiet, med et titalls passeringer av elven der den kroket seg oppover mot Moke Lake.
På ridetur ved Ben Lommond
Elin var tilbake fra sin fjellvandring da jeg kom tilbake fra rideturen. Hun hadde gått en rute som går i fjellsiden rundt vannet. Det hadde også vært en flott tur med fantastisk utsikt og vakker flora.
Været begynte å skifte til kjøligere med regn, så vi bestemte oss for å pakke bilen og kjøre ned til Queenstown for kvelden og natten. Vi måtte ta til takke med å bo på en av byens mega-campingplasser, men den var helt grei og det var kort vei til sentrum.
Queenstown ble til rundt 1860 som en gullgraver by, men fremstår i dag som et moderne tettsted preget av turismen som livnærer innbyggerene hele året. Byen ligger klemt inn mellom bratte fjellsider innerst i en pittoresk bukt ved Lake Wakatipu. Gatene domineres av kafeer, restauranter, sportsforretninger, og suvenirbutikker. Allikevel er Queenstown en veldig sjarmerende og hyggelig by, med mye liv overalt. Vi hadde hørt om en liten restaurant som var kjent for menyen som ikke var forandret siden stedet åpnet i 1976. The Cow kaller seg Pizza & Spaghetti House, og vil ikke skuffe den som er sulten på enkel og god italiensk mat!
Skal man gjøre NZ's Sørøya på 10 dager er dat bare å henge i! Så neste morgen bar det ut på landeveien igjen, nærmere bestemt State Highway 6 - southbound. Vi ville kjøre innom det store området på vestkysten som danner Fiordland National Park og, som navnet antyder, er kjent for sitt fjordlandskap. Fiordland dekker et område på nesten 100 km inn i landet fra vestkysten, og 250 km nordover fra sørenden av øya. Området er lite tilgjengelig med bil, og den eneste fjorden man kan nå fra veien ligger ved Milford Sound helt nord i området. Det er en lang omvei med bil, og siden vi har sett mye fjorder før, valgte vi å kjøre ut til Manapouri for å ta Southern Scenic Route sørover derfra. Vi hadde siktet oss inn på en teltplass (etter Moke Lake som også var merket i kartet som teltplass og ikke campingplass, - var vi sikre på at dette var koden til de beste stedene) som lå innerst i Lake Monowai i håp om å finne ly for natten.
Det ble mye bilkjøring på denne turen, men landskapet vi kjørte gjennom gjorde det så absolutt utholdelig. Når man nærmer seg Fiordland fra det relativt flate landskapet fra øst, stiger ruvende fjell frem fra horisonten. De høyeste med snø på toppen. Lag på lag ligger de etter hverandre, og dekker etter hvert hele horisonten fra nord til sør.
Vel, uansett, så begynner vi nå å finne et mønster når det gjelder overnattingsmuligheter med camper. Lake Monowai viste seg å være en vakker innsjø, men teltplassen var bare en teltplass! Her fantes ingen mulighet for å parkere den store bobilen, så vi måtte se oss om etter et nytt sted for natten. Det endte opp med at vi kjørte 6-7 mil sørover på South Scenic før vi kom frem til en liten by som heter Tutapere. Her fant vi en campingplass som var merket i kartet, men som tilsynelatende var helt forlatt. Vi slo oss imidlertid til her, og regnet med at noen ville komme etter hvert. Neste morgen var fremdeles ingen dukket opp. Vi vil jo gjerne gjøre opp for oss, så vi prøvet til og med et telefonnummer som var slått opp på kjøkkenveggen, men uten noe resultat. Så da dro vi videre!
Neste dag kjørte vi de siste 25 milene av Southern Scenic Route langs sørkysten av Sørøya opp til Dunedin. Langs denne ruten følger man denne rå og vakre kysten som er tydelig preget av vær og vind. Vi stoppet mange steder underveis for å kikke på severdigheter, den flotte naturen, og dyrelivet langs kysten. Kjørte også innom mange koselige byer, tettsteder, og små fiskelandsbyer. Det var først utpå kvelden at vi fant frem til en liten campingplass ved tettstedet Portobello som ligger på Ortago Penisula øst for Dunedin.
Her har det blåst hardt i mange år...
Fascinerende kystlandskap
Utsikt fra Larnach Castle
Mellom fastlandet og nordsiden av Ortago Penisula ligger Ortago Harbour, som danner en vakker fjordarm som går helt inn til Dunedin. Fra de høye fjellene på halvøya er utsikten fantastisk både mot Ortago Harbour og ut i stillehavet mot sør. På toppen av halvøya ligger også New Zealands eneste slott, Larnach Castle. Slottet ble bygget av politiker og baron William Larnach til hans første kone Eliza. Etter Larnacks død i 1898 led slottet av forfall under forskjellige eiere. Slottet ble så kjøpt i 1967 av Margaret and Barry Bar, som har gjort det til sitt livs prosjekt å bringe slottet tilbake til sin opprinnelige stand.
Etter en tur over fjellet og besøk på slottet, dro vi inn til Dunedin by. Byen kalles Edinburgh of the South, og er en by med mange vakre byggverk fra 18- og 1900 tallet. I forhold til areal er Dunedin New Zealands største, og verdens femte største by!
Etter litt sightseeing og lunsj i byen, bestemmer vi oss for en kort tur oppover kysten før vi stopper for natten. Vi besøker Shag Point, som har navnet sitt etter en stor koloni shags, eller skarv på norsk, som holder til langs klippene mot havet. Guløyde pingviner og sel kan også sees her. Vi så dessverre ikke pingvinene... Like nord for Shag Point ligger Hampden Beach, en kilometer lang strand, som er mest kjent for the Moeraki Boulders, noen runde kjempesteiner som er blitt til over tusener av år mellom sedimentslag på havbunnen.
Ved Hampden fant vi en koselig campingplass drevet av et ungt sveitsisk ektepar. Etter parets anbefaling gikk vi opp til "hovedgaten", som er riksveien, i Hampden og fikk verdens beste Fish and Chips (uttales fush’nchups) av fersk Blue Cod:)
Dunedin
Shag Point
Moeraki Boulders
Dagen etter ble en transportetappe, dog ikke helt uten stopp eller severdigheter, til Banks Pensula som er en halvøy sørøst for Christchurch. Også denne halvøya har relativt høye fjell, og veier med en fantastisk utsikt. Vi bestemte oss for å kjøre helt ut til byen Akaroa, som ligger i bukten ytterst på halvøya.
Veien ender ved Akaroa, den eldste byen i kolonistil på Sør-øya, som også er New Zealands eneste med fransk bosetning. Historie oser fra hvert hjørne, og deler av byen er registrert som et historisk område med anerkjennelse for en enestående samling av historiske bygninger. Gate skilt med franske navn gjør ikke byen mindre sjarmerende…
Stedet har også en campingplass som annonserte suveren utsikt over byen og Akaroa Harbour. Plassen var veldig full så vi kunne bare drømme om utsikt men vi fikk noen hyggelige danske naboer. De hadde dette som første stopp på sin tur rundt New Zealand, mens det for oss var siste natten med vogna. De tok gladlig i mot litt øl og noen ferskvarer som vi måtte kvitte oss med før vi skulle levere kjerra i Christhurch neste formiddag.
Etter en tur over fjellet og inn til Christchurch hvor vi overlot bobilen til Maui-gjengen, tok vi en buss inn til hotellet. So hotell, ligger midt i sentrum av Christcurch, og var ypperlig base for den korte tiden vi hadde til rådighet før vi skulle fly hjem neste ettermiddag. Vi gikk en liten tur i byen før vi kjøpte med oss litt sushi som vi spiste på rommet, før vi nøt en god natt i en skikkelig seng...
Siste dagen i Christchurch og på NewZealand kjøpte vi "dagskort" på byens gamle trikker som fortsatt er i drift, og gjør sitt til å prege bybildet. Vi hoppet først av ved Christchurch Art Gallery, og fikk med oss en fin utstilling og en oppvisning i Maori dans utenfor museet. Etterpå tok vi trikken videre til Botanic Gardens og Canterbury Museum.
Etterpå tok vi hele runden med et par stopp underveis.
Christchurch er en vakker by, med Avon River som snor seg gjennom sentrum med sine grønne bredder. Historiske vakre bygninger finnes overalt, og byen yrer av liv. Christchurch var fortsatt sterkt preget av jordskjelvet sist september, med mange bygninger under rehabilitering etter større eller mindre strukturelle skader. En taxi-sjåfør vi snakket med, beskrev det som "a once in a lifetime experience", og mente at selv om byen har en lang historie med jordskjelv, ville hans barn aldri oppleve noe slikt.
Dessverre skulle det vise seg at han tok veldig feil. Tragedien rammet byen igjen bare tre uker etter at vi var der. Det er forferdelig å høre om de mange menneskeliv som har gått tapt, og hvor omfattende skader som igjen er påført byens bygninger og infrastruktur. Christchurch Cathedral kom mer eller mindre fra det forrige skjelvet uten omfattende skader. Denne gangen raste hele spiret sammen...
Christchurch Cathedral, 3. februar 2011
Vi er ydmyke for det privilegiet det er å kunne reise rundt som vi gjør og se alle verdensdeler på godt og vondt, - og vi føler med alle de skjebner vi møter langs vår rute. Katastrofene rammer tilfeldig og hvor som helst, og vi er takknemlige for at vi har sluppet å oppleve disse på nært hold!
11. Februar 2011, reisebrev New Zealand, del 1
Før vi kom til Australia hadde vi ordnet med visum på internett (eVisitor), som er gratis, men som bare gir rett til opphold i perioder på 3 måneders av gangen. Derfor måtte vi ut av landet innen utgangen av januar, og vi hadde lyst til å få med oss et besøkt til New Zealand når vi først har kommet oss til denne siden av kloden...
Vi bestemte oss for å prøve å få sett mest mulig av New Zealand på 15 dager, og etter mye diskusjon frem-og-tilbake klarte vi å lande på en pakke som virket fornuftig. De fleste vi har snakket med har anbefaler Sørøya fremfor Nordøya, men vi ville gjerne få med oss Auckland og litt av Nordøya når vi først hadde mulighet.
Opplegget ble derfor å fly til Auckland og bo der på hotell i 3 netter, ta tog (The Overlander) til Wellington, overnatte der for så å ta ferge over Cook Strait til Picton og nytt tog (The Transcostal) derfra til Christchurch samme dag, overnatte i Christchurch, leie bobil i 10 dager, for så å overnatte en siste dag på hotell og fly tilbake til Sydney fra Christchurch.
Inn for landing med Emirates A380
New Zealand er i følge Wikipedia, verdens mest avsidesliggende land, med New Caledonia som nærmeste nabo snaue 1500 km til nord, og Australia nesten 2000 km til vest (Sydney Aukland 2160 km). Til sør ligger Sørishavet med Antarktis 2500 km unna, og forserer du 7000 km Stillehav mot øst kommer du til Chile. Med en landmasse på nesten 270 000 km2 (Norge 324 000 km2) og en befolkning på 4,25 millioner mennesker, - har New Zealand en befolknings-tetthet på 15,83 innbyggere pr km2 (Norge 12,65), - men hver km2 må disse 15,83 innbyggerne dele med 167,49 sauer!
Ca. 80% av befolkningen er av Europeisk avstamming, mens Maoriene, som var de første som kom til øygruppen for rundt 1000 år siden, er den nest største gruppen på neste 15%. Resten av befolkningen er i hovedsak av Asiatisk opprinnelse, eller med herkomst fra andre stillehavsøyer.
Landet består av to store øyer og en rekke mindre øyer. Sørøya er den største, mens Nordøya huser den største delen av befolkningen. New Zealands landskap er ikke ulikt Norges, med høye fjell, fjorder og mye skog. Høyeste fjell, Mount Cook, ligger på Sørøya og rager 3754 moh.
Med sin beliggenhet ned til ca. 47 grader sør, er også klima på Sørøya relativt likt det norske, men det blir sjelden temperaturer under null i lavlandet. Nordligste delen av Nordøya har et mildere subtropisk klima med sommertemperaturer opp mot 30 grader.
New Zealand fikk som tidligere britisk koloni sin selvstendighet i 1931, og har siden 1947 vært et konstitusjonelt monarki innenfor Det britiske samveldet av nasjoner, med dronning Elisabeth II som politisk overhode.
Hovedstad er Wellington, som ligger helt sør ved Cook Strait på Nordøya. Største eksportnæringer er jordbruk, fiske, skogbruk og informasjonsteknologi. Turisme og utdanning er også viktige næringer for landet.
Vi fløy til Auckland fra Sydney den 19. januar med en splitter ny Airbus A380. Hadde ikke forventet å få dette flyet på en så kort strekning, og det var en behagelig opplevelse. Emirates har topp service, og selv på turistklasse var det super plass og med hvert vårt underholdningssystem ble det ikke mye krangling på turen...:-)
Vel fremme i Auckland sjekket vi inn på The Quadrant som ligger midt i byen, og er billig men veldig hippt hotell. Det er billig fordi rommene er veldig små, men til gjengjeld er de utstyrt med et superkult bad, flatskjerm og verdens mest spesielle "klokke radio" med innebygget kontroller for lys, lyd, og stemning(!), - bygget inn i sengen.
Fra hotellet er det bare 5 minutter å gå ned til Aucklands CBD (central business district) og
Viaduct Harbour, som yrer av liv med mange restauranter, caféer og barer.
Det første vi la spesielt merke til etter å ha vandret litt rundt i byen, var den sterkt levende Maori-kulturen. Det virker som New Zealendere er veldig stolte av sin ur-befolkning, og Maoriene er fremtredende i politikk, sport og media generelt. Dermed er det ikke sagt at Maoriene nyter samme sosiale og økonomiske velferd som sine europeisk avstammede medborgere, og det ligger kanskje et snev av historisk dårlig samvittighet i luften.
Etter å ha besøkt Auckland Museum er det også tydelig at New Zealendere er svært stolte av sin delaktighet i forskjellige kriger, og de over 120000 falne soldater hedres med en rekke monumenter over alt. De viktigste og største ofrene skjedde under New Zealand krigene på 1900-tallet, og i første og andre verdenskrig, - men New Zealand har også kjempet i Sør Afrika, Korea, Vietnam og Malaysia.
Auckland har flere vakre grønne lunger i byens sentrale områder og en spennende blanding av ny og gammel arkitektur, som sammen med et rikt kulturliv og viktige utdanningssentre bidrar å gjøre byen til en attraktiv storby.
Viaduct Harbour, Auckland
Vi tok også fergen ut til Motutapu Island som ligger 40 minutter med båt utenfor Auckland. Motutapu er en vakker øy med frodig landskap og lange hvite strender. Øya har noen små koselige tettsteder og mange feriehus. Motutapu er en relativt flat øy, og passer fint for sykling. Så det ble til at vi leiet sykler og syklet rundt på den dagen.
Palm Beach, Motutapu
Etter tre netter i Auckland tok vi så Overlander toget som går Nordøya på langs mellom Auckland og hovedstaden Wellington. Det er en 12 timers tur fra tidlig om morgenen til sent på kvelden. Toget har panoramavinduer i alle vognene slik at man får nyte det vakre landskapet gjennom hele reisen, og en hyggelig restaurantvogn bidrar til en fin dag på toget. Av den flotte naturen
og utsikten langs ruten, gjorde de mange viaduktene som er bygget over elveleier og daler stort inntrykk (bilde er hentet fra Tranz Scienic's hjemmeside).
Vi fikk dessverre ikke sett selve byen Wellington, da vi neste morgen skulle tidlig videre med fergen over Cook Strait.
Fergeturen over Cook Strait tar 3 timer, og vil være en flott opplevelse i klart vær. Vi hadde selvfølgelig gråvær og regn, så sikten var ikke spesielt god, og vi ble sittende inne for det meste av turen.
Vel fremme i Pickton, bar det rett til togstasjonen igjen, og etter et par timer var vi på vei sørover med TransCostal toget til Christchurch. På samme måte som Overlander toget, var dette en behagelig måte å reise på , samtidig som vi kunne nyte utsikten langs kysten av Sørøya.
Det ble tid til en tur ut på kvelden i Christchurch, og vi fant en hyggelig restaurant blant mange langs elven Avon på Oxford Terrace.
Neste morgen tok vi en Shuttle ut til flyplassen, for å hente vårt nye rullende hjem de neste 10 dagene...
Maui Spirit 2T/S Ultima 2BTSMTV
Den grovt skisserte planen var nå å kjøre ført over fjellet til vestkysten, for så å følge kysten sørover langs Glacier District, innom Queenstown og Fiordland National Park, for så å kjøre over til østsiden av øya igjen, innom Dunedin og videre nordover tilbake til Christchurch.
Vi hadde sørget for en bil hvor vi på samme måte som på Go Beyond er selvgående på alle områder, slik at vi kunne "ankre" opp for natten hvor som helst i naturen. Økonomisk virket dette fornuftig, fremfor å leie bil, bo på hotell, og spise ute.
Men det skulle vise seg at campinglivet ikke var helt som vi hadde tenkt, og heller ikke ga oss den frihetsfølelsen vi har når vi seiler.
Første dagen over fjellet kjørte vi gjennom fantastiske områder som Arthurs Pass National Park i flott vær. Vi tenkte vi skulle finne et sted nesten over på vestkysten for natten, slik at vi kunne nå Fox Glacier neste dag uten å kjøre for langt. Vi siktet oss inn på sørsiden av Lake Brunner, og kjørte til et sted som heter Mitchells før vi skjønte at "idyllisk sted = NO CAMPING". Så det ble en liten vei tilbake og rundt på andre siden av sjøen før vi fant en Campingsplass ved Moana. For all del, den var hyggelig og idyllisk nok (det skulle vise seg å være den triveligste og rimeligste campingsplassen på hele turen), men vi hverken trengte fasilitetene eller ønsket utgiften (25 NZD pr. natt – som igjen, viste seg å være billig ).
Neste dag kjørte vi innom Frans Josef Glacier, hvor vi gikk en kort tur til et utkikkspunkt foran selve breen. Tross relativt dårlig vær var det et fantastisk syn med breen som kommer ned mellom de ruvende fjellene. 
Frans Josef Glacier
Vi kjørte så videre noen mil før vi kom til Fox Glacier. Begge disse breene har sine respektive tettsteder som nesten bare fremstår som turistbetjeningsplass. Det er ekstremt mye turister i disse områdene og campingbilene er overalt.
I håp om at været ville lette til dagen etter, slik at vi kunne ta en guidet tur på Fox Glacier, dro vi ut til Gillespies Beach, som vissnok var fri for campere. Etter en bomtur innom en del av denne stranden som hadde organisert camping (dvs toaletter - trekkplaster ikke bare for fluer), fant vi en stikkvei ned til en flott plass hvor vi var helt for oss selv på en nydelig strand. Riktignok fikk vi selskap av noen sandfluer som fikk inn noen stikk før vi fikk på oss en rustning av myggolje...
Gillespies Beach
Endelig kunne vi trekke ut grillen som er montert på siden av bilen, og lage mat for oss selv midt i den vakre naturen! Mads hadde egentlig bestemt seg for morgenbad neste dag, men temperatur og sandfluer satte en demper for iveren...
Været her ute ved kysten er ofte preget av regn og tåke, og da vi kom inn til Fox tettstedet var det ikke optimale forhold for brevandring. Vi får gjøre vår første brevandring når vi kommer tilbake til Norge, ble vi enige om, og satte kursen over fjellet mot Queenstown. Ved overgangens høyeste punkt stoppet vi ved en rasteplass, og gikk en flott tur opp i fjellet hvor vi spiste vår niste med fantastisk utsikt ned til Queenstown og Lake Wakatipu. 
Etterpå kjørte vi ned fjellet og innom Arrow Town, som er en koselig gammel gullgraver by. Været var nå blitt veldig fint på denne siden av fjellet og vi bestemte oss for kjøre gjennom Queenstown for å finne et sted for natten, så kunne vi heller gjøre byen neste dag.
Etter litt kjøring frem og tilbake fant vi til slutt et idyllisk vann oppe i fjellet under Ben Lomond, vest for Queenstown. Dette var merket på kartet som teltplass, og det var noen få telt og campingbiler her, men god plass og et utrolig flott sted. 
Morgenstemning Moke Lake
Del 2 av Reisebrev New Zealand, kommer snart.
