Logg

28. Februar 2010, Oranjestad, Aruba

Vi har hatt en herlig uke sammen med Niklas, Caroline og Enja! Det har blitt en god gammeldags badeferie, hvor vi har vekslet på å være på "deres" strand Manchebo Beach, på den private øya som hører til Renessance Hotel (vi har tilgang gjennom marinaen), og "på fjorden" med Go Beyond! Enja er en skikkelig badeengel, som svømmer, stuper og dykker som en fisk, - hele dagen! Vi voksne har måttet avløse hverandre for å holde henne med selskap i vannet...

Om kveldene har vi funnet koselige restauranter eller spist om bord.

Tiden går bare så alt for fort når vi har det hyggelig i godt selskap, - og nå må vi snart ta farvel :-(

Vi har et godt "værvindu" som vi må utnytte nå, for å komme oss til Colombia, San Blas, og Panama innen rimelig tid. Ser ut til at vi seiler videre på tirsdag.

Middag på Manchebo Beach

En dykker er født...

og en seilskipper

Uforbeholden glede

Buddy Nik

Ingen fiskelykke...

No worries

Jentene på båten til Renessance Island

Rennessance Island

LØSNING PÅ UKENS QUIZ:

Altagracia Daantje, eller La Potranca som er hennes artistnavn.

Hun spurte pent om hun kunne få spille inn en scene til sin neste video - La Mecanica - om bord i Go Beyond. Hun lovet at vi vil kunne se den på YouTube om en drøy måned... Her er promoen for singelen/videoen:

http://www.youtube.com/lapotranca_lamecanica

Vi gleder oss til å legge ut videoen ved en senere anledning!

Kommenter her>

22. Februar 2010, Oranjestad, Aruba

Denne uken fikk vi uventet besøk om bord. Vi snakker da ikke om Nik, Caro og Enja, som i høyeste grad var ventet... Nei da, personen på bildet var for oss helt ukjent og tok brått kommandoen over skuta vår.

Ukens Quiz: Hvem er den unge, ukjente damen?

- Kan det være et nytt mannskap som har mønstret på S/Y Go Beyond?

- Har vi blitt angrepet av pirater, og blitt boret av selveste sjørøverdronninga?

- Eller er det bare en innpåsliten telefonselger vi har med å gjøre?

Kommenter her>

20. Februar 2010, Oranjestad, Aruba

Endelig var dagen kommet! Vi hadde gledet oss lenge til dagen da Niklas, Caroline og Enja skulle komme til Aruba. Vi sto å ventet på flyplassen når de kom, - og det var herlig å se våre venner igjen etter 8 måneder siden vi forlot Sarbuvollen i fjor sommer.

Vi ble med på hotellet de skulle bo på, og fikk oss en matbit sammen før de måtte ta kvelden etter en lang dag på vingene.

Manchebo Beach Resort

Neste morgen tok vi turen tilbake, og fant en uthvilt familie klar for sol og bading. Hotellet ligger et par nautiske mil nord for havnen, plassert midt på den fantastisk flotte Eagle Beach. Det er ikke vanskelig å finne seg til rette her, spesielt ikke når du kommer rett fra kalde og mørke vinternorge...

Vi gleder oss til hyggelige dager fremover!

17. Februar 2010, Oranjestad, Aruba

Etter at vi forlot Bonaire seilte vi mellom Curacao og Little Curacao og opp langs sør/vest kysten av Curacao i natt og fikk med oss et fantastisk fyrverkeri og høy musikk to-tre nautiske mil av kysten. Det var nok avslutningen på karnevalet som ble markert.

Vi kom inn til Aruba i morges ved 9-tiden etter en fin nattseilas. Ganske slitne var vi etter bare noen timers søvn på hver av oss, så vi ble litt skuffet da vi kalte opp Aruba Port Control rett utenfor Oranjestad. Vi spurte om klarering til å gå inn i havnebassenget da vi ønsket å legge oss i Renaissance Marina i hovedstaden. Men nei, det kunne vi ikke; pga cruisebåtene kunne vi ikke sjekke inn i hovedstaden, men måtte vi sjekke inn i Barcadera rett sør for flyplassen, før vi fikk lov til å komme inn i havnen, - stikk i mot hva vi hadde lest i Reeds Pilot Book. Men det gjelder å føye disse myndighetspersoner... Da vi kom inn i havnebassenget utenfor Barcadera, skjønte vi imidlertid ikke hvor vi skulle gå inn. Her var det bare en fiskebrygge som var full, og et stort kaianlegg for kommersiell trafikk. Vi måtte kalle opp Port Control igjen, og fikk beskjed om å legge oss bak et skip som skulle legge til på sistnevnte kai. Det var det ikke plass. Ny oppkalling; "legg dere på den kaien mellom vindveggene der det ligger en stor sandhaug".

Welcome to Aruba...

Dette var altså bryggen for lasting av sand. Med store vindbeskyttere i hver ende. Lurer dere på om det blåste sandstøv der? Ja det blåste sandstøv der tross de store veggene. Var brygga stor og fæl, av betong, og med jerndingser som kunne ødelegge båten vår? Ja den var alt dette... Ville vi legge oss der da? Nei, - absolutt ikke!

Resolutt kalte vi opp båten Mercedes V som lå i enden (mot vinden) av denne kaien, og spurte vennlig om vi kunne legge oss longside utenpå dem. "Si Senior, - no problem!", fikk vi tilbake over VHF'en. Det viste seg å være en fruktbåt (!) fra Venezuela, og mannskapet tok oss vennlig i mot og hjalp til med linene. Båten har lavt fribord og godt med bildekk langs siden, så det var super fortøyning. Da vi var vel på plass konstaterte vi at både Toll og Immigrasjonsmyndighetene lå rett ovenfor kaien. Det tok en halv time så var alt i orden.

Vi ga våre nye Venezueliske venner noen Cola og to sigarettpakker som takk for hjelpen, og sa farvel til blide og vinkende Ramon og Jesus.

Men nå var klokken blitt over 12 allerede, og da vi prøvet å kalle opp Marinaen for å høre om de hadde plass til oss, - var det ikke svar å få. De hadde nok tatt lunsjpause, - og de varer som regel til kl. 14.00. OK, da får vi seile litt oppover så lenge, og prøve og kalle dem opp med jevne mellomrom.

Vi seilte forbi Cruisebåtene og nordover mot Manchebo Beach hvor Nik og Caro skal bo, for å rekognosere litt. Vi fant for ut at det ikke var mulig å ligge langs denne stranden for anker, da det ikke er tilstrekkelig le for vind og bølger her.

Da vi så endelig fikk kontakt med marinaen, var klokken blitt 14.30. Men de hadde gode nyheter, - det var plass til oss, og bare å komme. Da vi endelig kom ned til havnebassenget blåste det mellom 23-27 knop her, så vi var litt spent på hvordan det ville bli å legge til. Men det gikk veldig greit.

Klokken var blitt 16.00 da vi endelig var på plass i havnen. Ganske slitne bestemte vi oss for følgende prioriteringsliste;

1. Mat - fortrinnsvis en biff med rødvin til (løsningen lå rett innenfor brygga)

2. Dusj - etter en lang natt og påfølgende lang morgen var det påkrevet

3. Søvn

Alt annet kunne vente til i morgen (så dette er skrevet i morgen)...

16. Februar 2010, Kralendijk, Bonaire

Nå har vi ligget en natt i havn, og fått fyllt opp batterier med strøm, ordnet med diesel og vann, - og vasket båten (og oss selv) grundig med ferskvann. Deilig!

Roret er fikset 100% og alt er klart for en tur på havet igjen...

Drar videre med gode værmeldinger i ettermiddag, og regner med å komme til Aruba på morgenkvisten.

14. Februar 2010, Kralendijk, Bonaire

En av de små detaljene vi ikke kunne unngå å legge merke til når vi ankom Bonaire, var oppslag på alle offisielle kontorer som omhandlet en liten fisk. "Har du sett meg?", var overskriften på denne most wanted-lignende plakaten. Under var det bilde av en fascinerende spraglete fisk i farger fra brunt og rødt, til hvitt, grønt og blått, - med lange vifteformede finner og en hanekam av pigger langs ryggen. Halefinnene er som gjennomsiktige slør. Det er den veldig giftige Lionfish (Skorpionfisk) som her er ettersøkt. Bakgrunnen for denne oppmerksomheten er at fisken ganske enkelt ikke hører hjemme i disse farvann. Fisken opprinner fra Stillehavet, men har klart å spre seg til andre deler av verden. I Karibien skyldes dette delvis at fisk fra et akvarium i Florida, ble satt fri da orkanen Andrew ødela akvariet. Den har ingen naturlige fiender her, er derfor blitt en trussel for det øvrige livet på korallrevet. Med sin effektive gift kan den ta livet av intetanende fisk som kommer i kontakt med de giftige piggene... Oppfordringen på plakaten er at man må ta kontakt med rette myndighet dersom man ser en Lionfish. Nøyaktig posisjon må oppgis, og man må helst merke bunnen (med et bånd med en kork i enden). Så blir de hentet opp til uviss skjebne (kanskje ender noen av dem opp i et akvarium igjen).

Vår nabo kom svømmende bortom i går ettermiddag og kunne fortelle at hun hadde observert den omtalte skapningen ved vår moring på ca 3,5 m dyp, og at hun var nå på vei ned for å merke området med et bånd hun hadde fått på kontoret til Naturpark-forvaltningen.

Mads ble selvsagt nysgjerrig, og fikk på føtter og maske før han hoppet uti med kamera. Ganske riktig, der var denne berømte skapningen; i et hjørne som dannes av to betongblokker svevet denne dødens engel nesten urørlig, med små grasiøse bevegelser i de vakre finnene.

Lionfish er vissnok stedbundne, og under et nattdykk senere på kvelden kunne vi konstatere at den fortsatt var der. Det var den også neste morgen (idag)...

11. Februar 2010, Kralendijk, Bonaire

Så var det på tide å finne ut om det også var noe fint å se på land, ikke bare under vann. Etter mye strev klarte vi å få tak i den eneste ledige utleiebilen på øya og har de siste dagene kjørt rundt på kryss og tvers.

Det virker som levestandarden her er høyere enn på mange av de andre karibiske øyene vi har besøkt, men utenfor Kralendijk er det variasjoner av vestlig boligstandard og mye enklere boforhold. Folk lever tilsynelatende i fred og fordragelighet, selv om vi også har sett noen kjøre rundt med klistremerker i bakruten hvor det står "Stop Dutch Apartheid Now". Fargerikt er det i allefall...

Det er ikke så mange turister her, men bortsett fra cruiseskip-turistene (amerikanske) og langturseilerene (mange australiere), er de stort sett nederlandske dykkere.

Bonaire er en værhard og forholdsvis flat øy, men med mye klipper og berg på den nord-vestre delen. Klimaet veksler mellom lange perioder med nedbør eller tørke, så øya er frodig av planter som kan overleve de tørre periodene. Det gjør at man finner skog av kaktus på øya. Her bruker man da kaktus som hekk og gjerde, ikke tuja som hjemme.

I det nord-vestre enden av øya ligger Washington Slagbaai National Park med et fantastisk dyreliv. Vi så papegøyer, geiter, kuer, esler, rosa flamingoer, iguaner og firfisler i alle farger. Naturen er også spektakulær, med variasjoner av klippeformasjoner og kritthvite strender.

Øyas sydlige del er helt flat. Området er perfekt for utvinning av salt, og nederlenderne startet utvinning her på 1800-tallet, - og det er fremdeles en viktig inntektskilde ved siden av turismen. Nederland har i denne forbindelse en sort plett på sin historie, da det som så mange andre kolonistater også benyttet slaver fra Afrika. Langs kysten ved saltbassengene ligger det hytter som slavene sov og bodde i når de jobbet her.

Vi har også rukket å sjekke vareutvalget i matbutikkene, og finner mye som får oss til å juble: bl.a. rosinboller, grovt brød, grillpølser, potetsalat, italienske og franske viner, frukt, grønnsaker og lakris. Grovt mel har vi ikke funnet enda, men noen må jo ha det. Letingen fortsetter!

I dag kom Lex og Marten fra Bonaire Island Boating Services og begynte på reparasjon av roret. De virker veldig proffe, så vi er nok i beste hender. De mener de skal bli ferdige i morgen...

Regner med at vi blir her over helgen før vi setter kursen videre mot Curaco før Aruba. Gleder oss til å treffe Nic, Caro og Enja på Aruba den 20'ende!

07. Februar 2010, Kralendijk, Bonaire

Det blir mye snorkling og dykking her, men endelig har vi også klart å få med oss et karneval! Alle karibiske øyer med respekt for seg selv arrangerer jo et karneval på disse tider. Søndag startet karnevalet på Bonaire, med "Youth Parade" i sentrum av Kralendijk. Mye mennesker, musikk og farger...

Karnevalet varer en ukes tid, og avsluttes neste helg med den store paraden.

Kommer nok tilbake til det senere.

05. Februar 2010, Kralendijk, Bonaire

Gratulerer med 20-års dagen Kine! Vi skulle ønske vi kunne feiret med deg.

Her får du en liten fanfare av vår venn Trompetfisken...

Trumpet Fish

Vi begynner å finne oss til rette her på Bonaire. Ikke så vanskelig egentlig, for dette er virkelig en herlig stopp for båter på langtur. Siden Bonaires vestkyst ligger i le for sjø og vind fra øst, som er den gjeldende værsituasjonen her, ligger alle havnene på denne siden av øya, konsentrert rundt hovedstaden Kralendijk. Det er tre mulige havner for de som ønsker å ligge fortøyd, - imidlertid vil de fleste heller ligge i en av de mange moringene som er tilrettelagt langs byens strandlinje. Her ligger vi trygt på svai, 50 meter fra land, på ca. 7 meters dyp. Det finnes ikke svell, og vannet er krystallklart. Rett under oss stuper revet ned til 30-40 meter, og det er fantastisk å dykke rett fra båten.

Bonaire vestkyst er et kjent paradis for dykkere. Kombinasjonen av at revet stuper mot dypt vann nesten helt ved land, og at øya gir le for havet, - gir mulighet for utrolige dykk i sjeldent klart vann. Myndighetene har lagt til rette for dykking med dykkerbøyer plassert langs hele kysten, hvor man kan fortøye jolla og gå rett ned i dypet. Ankring og all annen berøring av flora og fauna er strengt forbudt på Bonaire, for at marineparken ikke skal ødelegges.

Mads hadde et supert dykk i dag sammen med Allan på Sunboy, hvor litt av "fangsten" kan sees på bildene under. Elin holder seg foreløpig til snorkling, - men det er nesten like mye å se bare på 2-3 meter rett ved land.

Det blir nok en del dykking de nærmeste dagene, - men vi skal også få tatt en rundtur på øya. Rapport om dette, og hvordan vi skal fikse roret følger...

Kommenter her*