Logg |
28. April 2011, Gladstone, Coral Coast
10. april seilte vi fra Mooloolaba til Great Sandy Strait. Nå var vi tilbake i kjente trakter igjen. Vi hadde passeringen av Wide Bay bar friskt i minne fra turen sørover i November, og var spent på hvordan forholdene ville være nå. Men det viste seg at vi hadde bekymret oss unødig, og "the Mad Mile" var denne gangen ikke ubehagelig i det hele tatt. Vel inne i Great Sandy Strait, fortsatte vi noen mil innover til Garry's Anchorage på Fraser Island. Dette er en beskyttet ankringsplass i et sideløp av stredet, som gir et godt utgangspunkt for å seile videre gjennom stredet mellom Fraser og fastlandet. Med selskap av Small Nest og Sea Level, ble vi liggene i to netter på Garry's.
Garry's Anchorage
Skulle vi endelig få se krokodiller? Jim fra Sea Level poserer...
Great Sandy Strait er på de grunneste områdene akkurat dype nok for Go Beyond ved moderat høyvann. Det betyr at tidspunktet for passering av disse områdene må beregnes nøye i forhold til flo. Som ved passasjen sørover, gikk dette helt greit. Vi hadde ved et par anledninger marginal klaring til bunn, men det er som kjent nok... Vi kom frem til Kingfisher Bay ved solnedgang, og rakk akkurat å slippe anker før det ble helt mørkt.
Fraser Island er regnet som verdens største sandøy med et areal på over 1800 km2. Øya er ca 120 km lang og 24 km på det bredeste. Fraser har blitt til ved at sand har akkumulert seg over en vulkansk steinformasjon. I løpet av 750 000 år har 300 kubikkilometer sand blitt brakt hit med havet fra de store elvene i New South Wales! Øya er i stor grad dekket av regnskog, bortsett fra langs kysten. Det er også noen små og større innsjøer på Fraser, og et par "ørkener" innenlands. Fraser skal også huse den genetisk reneste stammen av dingoer i Australia, og vi hadde vi fortsatt tilgode å se en av disse beryktede villhundene. Bortsett fra dingoene, og kanskje en og annen krokodille, er det få fastboende på Fraser Island, - og de som bor her er stort sett tilknyttet turistnæringen og øyas eneste resort som ligger ved Kingfisher Bay.
Sist vi var her hadde vi dårlig tid, med familie som ventet på oss i Sydney, - så nå skulle vi ta oss tid til å utforske Fraser Island. Sammen med Small Nest bestemte vi oss for å leie en av firehjulstrekkerne som leies ut av et lokale utleiefirma. Øyas veinett består av noen få veier gjennom skogen over øya, og stranden langs hele østkysten. Veiene gjennom skogen er ikke mer enn hjulspor i sand, mens den brede stranden langs kysten er flat og hardpakket og fungerer utmerket som motorvei. Fartsgrensene er enkle: 60 km/t på skogsveiene og 80 km/t i skogen. For en gammel offroad-entusiast var dette som å komme hjem til Land Rover land (tross at det var en Toyota Landcruiser vi leiet). Willem og Mads ville begge kjøre, så det ble løst med en halv dag på hver...
Utsikt over Lake Wabby fra en høyde midt på øya
De drøye 25 kilometerne fra Kingfisher og over til østkysten tok nesten en time å forsere på de vanskelige skogsveiene, men da vi kom til "motorveien" langs stranden gikk det unna. Pga tidevannet blir mye av stranden dekket av havet ved høyvann, så vi måtte gjøre unna strekningen fra sør til nord først, så kunne vi tilpasse stopp på tilbakeveien etter hvor mye tid vi hadde igjen.
Østkysten av Fraser er fascinerende, den brede stranden, mange små og mindre elver som renner ut langs stranden, sandformasjoner med flerfarget sand, og ikke minst vraket av skipet Maheno som ligger godt opp på land ved lavvann. Og så var vi så heldige å treffe på en enslig dingo som ruslet på stranden!
The Beach
Willem og Haïke i en av de mange elvene langs kysten
The Pinnackle
Maheno
Genetisk "ren" dingo?
Vi kjørte innover på øya igjen litt lengre sør, og stoppet for å beundre et av de enorme trærne i regnskogen. Fraser Island er det eneste stedet i verden der høy regnskog vokser i sand og noen av trærne skal være over 1000 år gamle og ruve mer enn 40 meter over bakken! Videre inn på øya kom vi til Lake McKenzie som er en krystallblå innsjø av rent regnvann og omkranset av den fineste hvite kvartssand.
Tall, dark and handsome
Lake McKenzie
Det var en fantastisk dag rundt Fraser Island, og vi kunne vel fornøyde dra videre til Bundaberg dagen etter. Det var her vi ankom Australia for nesten 1/2 år siden, og vi var spent på om flommen hadde dype spor her siden sist. Bortsett fra å bunkre vann, diesel og proviant, - hadde vi ikke noen planer for Bundaberg denne gang, så det ble med en tur til byen med leiebil fra marinaen. Heldigvis så alt ut som sist vi var her, og byen har tydeligvis kommet seg raskt etter flomkatastrofen i januar.
Nå var vi klare for å komme oss nordover til blått vann og hvite strender. Vi hadde lyst til å seile fra Bundaberg til Lady Elliot og Lady Musgrave, men været tilsa at vi måtte hoppe over førstnevnte som har lite beskyttelse for høy sjø og svell. I motsetning til Lady Elliot, har Lady Musgrave en viss beskyttelse inne i lagunen som er omkranset av et korallrev.
Lady Musgrave tilhører øygruppen som kalles Capricornia Group, og som bærer navn etter Tropic of Capricorn eller Steinbukkens Vendekrets på norsk. Steinbukkens Vendekrets ligger parallelt med ekvator ved ca. 23,5° sør og er den sørligste breddegrad sola kan stå i zenit på himmelen (motsvarende i nord er Krepsens Vendekrets, eller Tropic of Cancer). Pr. definisjon er dette den sørlige grensen for tropisk klima, - og her begynner også Great Barrier Reef.
Great Barrier Reef strekker seg over 2000 km, tilsvarende hele Norges lengde, fra Capricornia Group og nordover til Cape York, - og er i følge Wikipedia verdens største enkeltstruktur bygget av levende organismer!
Seilasen fra Bundaberg til Lady Musgrave gikk unna i rekordfart med bortimot 20 knops vind i ryggen. Kartene våre for revet er veldig dårlige, og det tok litt tid før vi var sikre på hvor vi skulle entre lagunen. Den trange passasjen ligger på nordsiden av revet og er bare vel 20 meter bred, og vi hadde sterk vind og 5 knops strøm mot oss. Men med full gass og en stø hånd på roret gikk også det bra, - og tross vinden kunne vi igjen ankre opp midt ute på havet uten nevneverdige bølger eller svell, og hoppe fra båten ut i krystallklart vann...
Utsikt fra fyrlykten på Lady Musgrave
Sepke, Ward, og Flor fra "A Small Nest"
Ferske skilpaddespor i sanden på Lady Musgrave
Vi fikk 3 herlige dager på øya, før vi på grunn av dårlige værutsikter måtte inn til kysten igjen. Det ble igjen en flott seilas på snaue 40 nm herfra og inn til kysten.
Pancake Creek er et perfekt sted å søke le for sørøstlige vinder, og vi var ikke de eneste som hadde valgt å legge seg her for å vente på bedre vær. Det er også et utrolig spennende sted å utforske, og vi fikk et par flotte turer gjennom bushen til fyret på Bustard Head og til Aircraft Beach, og en jolle tur gjennom mangrovekanaler i sumpene. Jim på Sea Level har kjøpt seg kite og kiteboard, så vi fikk trent på å fly kiten i god vind.
Thunderstorm på vei
Bustard Head Lighthouse
Aircraft Beach
Uttørket sumpeland
Elin leker gjemsel i mangrovene
I dag dro vi videre opp til Gladstone hvor vi forhåpentligvis vil få ordnet med ny kabel til kartplotteren og handlet inn litt mat, mens vi venter på godværet som skal komme lørdag eller søndag. Da vil vi gå nordover til Keppel Bay og seile videre mellom øyene i Great Barrier Reef...
5. April 2011, Mooloolaba, Sunshine Coast
Vi hadde følge med Tutatis hele veien til Coffs Harbour, og det skulle vise seg at det av og til kan være greit å ha en annen båt i nærheten, - da Tutatis fikk motortrøbbel rett utenfor Coffs. De gikk for seil inn i havnebassenget, men vi fikk tauet dem til en ankringsplass hvor de lå inntil en redningsbåt fikk buksert dem inn i marinaen. Selv hadde vi litt tau å fjerne fra propellen, etter at vi midt på natten kjørte inn i noen umerkede fiskebøyer. Det gikk heldigvis greit å få kappet løs sulamitten under fart, men vi hadde fortsatt litt vibrasjoner i akslingen, - og det viste seg å være en skikkelig klase igjen da vi dykket under båten etter å ha kommet i havn.
Coffs Harbour Marina, Go Beyond med Tutatis bak
Al og Deb fra Sunboy, som bor rett utenfor Coffs Harbour, ga oss en varm velkomst i marinaen, og vi ble invitert hjem til dem på middag samme ettermiddag. Det var utrolig hyggelig å se hele familien igjen, - vi ikke har sett dem siden Tonga for over 6 måneder siden.
Familien Sparks behandlet oss som kongelige gjester de tre dagene vi var i Coffs. Mandag tok de oss med på en rundtur i fjellene og langs kysten rundt Coffs Harbour. Området har mange severdigheter, og vi var innom den fantastiske Dorrigo Natonal Park, hippie byen Bellingen, og kystperlen Urunga. Selvsagt måtte vi også få med oss det kjente landemerket i Coffs; The Big Banana... 
Familien har et herlig hus på kysten litt nord for byen. Bakhagen er et stillehavsparadis med en fantastisk sandstrand som de har nesten for seg selv. Etter middag den andre dagen vi var der, hadde jentene (Layni og Nikki) invitert noen venner og tent bål på stranden, hvor de stekte pinnebrød under en stjerneklar himmel med superfullmåne. Akkurat som vi har gjort så mange ganger sammen i Stillehavet...
Al, Deb og Elin i Urunga
Vi måtte videre den 23. mars, og vi tok avskjed med Al og Deb på yachtklubben den siste kvelden. Det var rart å ta farvel denne gangen, siden vi ikke vet når vi treffes igjen, - men vi var enige om at treffes skal vi før eller siden, - enten det blir her i Australia eller hjemme i Norge.
Jose og Sandra på Tutatis hadde nå fått orden på motoren, og var også klare til å dra videre. Ved 12-tiden seilte vi sammen fra Coffs Harbor med kurs for Gold Coast, ca. 150 nm nordover, langs siste del av New South Wales. Gold Coast er første havn på den lange Queenslandkysten som strekker seg forbi hele Great Barrier Reef nordover til Torres Stredet, og videre inn i Gulf of Carpentaria.
Vi hadde en problemfri seilas med godt vær hele veien, og kom frem til The Spit neste ettermiddag, hvor vi ankret opp for natten. Morgen etter tok vi jolla inn til Southport, og fikk et overblikk på denne populære kystbyen som tiltrekker seg et stort antall turister fra inn og utland. Da vi hadde hatt det så travelt i Coffs, trengte vi også å handle litt, ikke minst bursdagspresang til Willem på Small Nest, som skulle feire sin 40 års dag i Hope Harbour samme kveld.
Så etter lunsj, og ved høyvann, bar det videre gjennom det grunne stredet innenfor South Stradbroke Island, og gjennom kanalene ved Hope Island. Small Nest hadde ligget på land noen dager for bunnstoffing av skroget, men skulle komme på vannet igjen i løpet av dagen. Vi kom inn til Hope Harbour Marina, og ble tatt i mot av Jim og Kent på Sea Level som også var kommet for å feire Willem. Steve og Manjula på Endless Summer var også kommet tilbake til sin båt som de har hadde hatt liggende her mens de var hjemme en tur i California. Så når Small Nest endelig kom på vannet og inn i marinaen var det duket for en hyggelig gjenforening mellom mannskapet på fire båter, og et realt 40 årslag! Med østers og grillede prawns, samt mye godt drikke ble det en fest verdig en den unge 40 åringen...
Ward, Haïke, Flor, William (Small Nest), og Jim (Sea Level)
Manjula, Steve (Endless Summer), Sepke og Haïke (Small Nest)
Men seilere liker seg best for anker, så dagen etter bar det av gårde igjen, tilbake til The Spit. Nå skulle vi nyte noen dager ved Main Beach som er halvøyen utenfor Southport. Den nordlige delen av Main Beach er et relativt uberørt naturområde, med en kilometerlang hvit strand ut mot Stillehavet. Følger man stranden sørover kommer man etter hvert til Miami Beach(!), og her ligger hotellene og turistattraksjonene tett i tett. Både Sea World og Water World har kjempeanlegg her som er blant de store turistfellene, - akkurat som i Florida. Vi nøyde oss med en tur langs stranden ned til Miami, og nøt heller den nordlige delen som vi hadde nesten for oss selv. Vi hadde selskap av gjengen på Small Nest, og en kveld ble vi invitert om bord til middag av Jose og Sandra på Tutatis. Vi har hatt sporadisk kontakt med Tutatis siden Galapagos, men aldri blitt ordentlig kjent før de siste ukene. De er, som sikkert nevnt, fra Brasil og skal mer eller mindre samme vei som oss hjem. Men et mulig jobbtilbud i Hong Kong for Jose, som er flyger, kan bety at de velger å seile dit for et år eller to før de seiler hjemover. Uansett veldig sjarmerende og hyggelige mennesker som vi håper å kunne holde kontakt med videre.
Surfers Paradise, Gold Coast
Main Beach, med Miami i bakgrunnen
OK, - vår plan er å komme oss relativt fort opp til Great Barrier Reef, med bare noen få stopp underveis. Men vi ville få med oss Brisbane by, og Tangelooma Wrecks ved Moreton Island, i tillegg til Mooloolaba og Fraser Island. Vi var bestemt på å seile på innsiden av North og South Stradbroke Islands til Moreton Bay isteden for å seile utaskjærs og rundt Moreton Island, - men dette er et svært grunt område som må planlegges nøye for ikke å risikere å bli sittende fast på grunn. Vi var avhengige av å passere de mest kritiske områdene på tilstrekkelig høyt vann. Den 1. april var en gunstig dato i så måte, men for å ha mulighet til å passere hele stredet, måtte vi tilbake til Hope Harbour, slik at vi kunne starte derfra et par timer før høyvann.
Så 29. mars dro vi tilbake til Hope Harbour Marina, og for å slippe å gå inn til Brisbane eller Manly senere så leide vi bil neste dag og kjørte til Brisbane. Det er en bare en times kjøretur langs M1 fra Hope Island.
Vi var veldig spent på hvor preget byen ville være etter flommen tidligere i sommer, men ble overasket over hvor lite vi kunne se av skadene byen ble påført. Vi besøkte først City Botanic Gardens som ligger midt i sentrum langs bredden av Brisbane River, ved siden av Queensland University of Technology. Mye av dette området var oversvømmet av vann under flommen i januar, men utrolig nok var det umulig å se spor av dette uten å lete nøye etter det. Noen steder langs elvebredden kunne man ane at flommen hadde tatt med seg deler av bredden, men i den botaniske hagen og sentrum av byen ovenfor var alt som om ingenting skulle skjedd.
Denne delen av Brisbane er full av liv med en blanding av turister, studenter og businessfolk i gatene, og med koselige kafeer og spisesteder overalt. I gågaten ved Queens Street var det mange gateartister, som i større og mindre grad hadde tiltrukket seg interesse fra de forbipasserende. For de handlelystne ligger Queen Street Mall midt i smørøyet med sine attraktive butikker. Livet i gatene, den fine blandingen av ny og gammel arkitektur, sammen med elven og den botaniske hagen, - gjør sentrum til en vakker og spennende del av byen.
City Botanic Gardens
Queen Street, Brisbane
På andre siden av elven ligger South Bank Parkland, og Brisbanes kulturelle sentrum. Her finner man operaen, musikk konservatoriet, senter for utøvende kunst, og en rekke museer og gallerier. South Bank har også en kunstig sandstrand med en kunstig sjø langs bredden av Brisbane River. Det er et stykke å kjøre ut til kysten fra byen, så dette stedet er populært på varme sommerdager. Her kunne vi imidlertid se at flommen hadde satt sine spor, og mye av anleggene her er nå under rehabilitering. Annethvert parkeringshus var også stengt for utbedringer etter oversvømmelsene. Vi spiste lunsj på en av de mange restaurantene i Little Stanley Street, før vi besøkte Galleri of Modern Art (GoMA).
Etter noen timer på GoMA var vi skjønt enige om at dette er et av de beste gallerier vi noensinne har besøkt. Her var utrolig mange forskjellige kunstformer representert, og utstillingene var tilpasset alle interesser og aldersgrupper. For de som besøker Brisbane, er dette virkelig et must å få med seg!
Olafur Eliasson (Danmark), "The cubic structural evolution project"
Tony Albert (Australia), "Sorry"
Etter noen runder med feilnavigering på det enorme veinettet i og rundt Brisbane, satt vi kursen mot Hope Harbour rett før solnedgang. Nå hadde vi fått med oss litt av Brisbane, og var godt fornøyd med det...
Neste dag, 1. april, forlot vi Hope Harbour Marina halv seks om morgenen for å passere de kritiske punktene i kanalen på høyvann 08.30. Vi fulgte etter Small Nest, som hadde kommet denne veien sørover og som derved hadde lagret sporet de da fulgte på plotteren. Vi stikker 8 cm dypere enn deres båt, så vi fikk for sikkerhets skyld dybdene over radio fra Willem, der det var viktig å følge ekstra godt med. Med Google Earth og GPS på PC'en kunne vi også følge med på sandbankene vi passerte. Go Beyond stikker 2,13m, og selv om de elektroniske kartene vi bruker stort sett alltid har vært å stole på, er det greit å ha et par ekstra kilder når man over flere timer seiler over grunn med +/- 3 meter vann. For spesielt interesserte kan de to mest kritiske punktene sees på vårt posisjonskart. På det første av disse punktene registrerte Willem 1,9m på sitt lodd, men med litt feilmargin passerte de uten problem. Men med våre ekstra cm, kjente vi plutselig et rykk i båten og skjønte at vi subbet på sandbunnen. Heldigvis var det ikke nok til at vi stoppet opp, og vi seg sakte over sandbanken. Selv om det alltid kribler litt når man er nær bunn, er dette ufarlig for båten ved kontrollert hastighet, og bonusen er at man får sjekket dybdemåleren:-) Den viste 1,7m - hvilket betyr at vi har 43 cm slingringsmonn i forhold til loddet dybde...
Kanalseiling med A Small Nest foran som prøvekanin
Resten av turen var uten dramatikk, og vi fikk etter hvert som vi kom ut i Moreton Bay god seilevind. Ved 3 tiden på ettermiddagen kom vi frem til Tangalooma Wrecks, som også er verd en titt i posisjonskartet vårt.
Tangalooma Wrecks er en kunstig uthavn som er et populært utfartssted for lystbåtfolket i Brisbane området. Moreton bay har få gode ankringsplasser, og vind og sjø kan plutselig skifte og danne farlige forhold dersom man ikke finner le. Etter forslag fra lokale båtforeninger, ble det første utrangerte skipet satt på grunn utenfor Tangalooma i 1963. Det er etter hvert dannet et kunstig rev av et titalls gamle arbeidsskip som danner en bukt med le fra alt annet en sørlig vind.
Imidlertid kan det, som vi fikk erfare, bli ganske ubehagelig med litt sjø fra sør, når tidevannet går motsatt vei, - men det varte for oss bare i 6 timer inntil tidevannet snudde. Vi var der i to dager, og dag 2 hadde vi strålende vær og nesten stille vann.
Tangalooma er kjent for et yrende liv i havet utenfor. En fast stamme av delfiner holder til her, og det er også dugonger (sjøkuer), skilpadder, og hval i områdene her. Vi traff på delfinene under en liten jollesafari langs stranden nordover, men så dessverre ikke noe til de andre dyrene.
En nedlagt hvalstasjon på stranden litt sør for vrakene er nå blitt til en populær resort, som tilbyr alt fra dykking, til hvalsafari og delfinmating. Vi underholdt oss selv med snorkling på vrakene, turer på stranden, og klatring i de bratte sandskråningene som gir en fantastisk oversikt over stedet.
Tangalooma Wrecks
Vel fornøyde dro vi anker etter to netter på dette forunderlige stedet som vi er veldig glad for å ha fått med oss. Neste stopp Mooloolaba.
Moreton Bay er en bukt av sandbanker. For skipstrafikken er det kun en led, North West Channel, som kan seiles trygt inn til Brisbane River, mens det for mindre båter også er mulig å følge den noe grunnere North East Channel. Vi valgte North West som både er enklere, og gjorde at vi kunne seile med noe beskyttelse for dønningene. Det er ca 40 nm fra Tangalooma til Mooloolaba, og mesteparten av dette strekket går gjennom denne kanalen. Det var greit å komme seg av gårde nå, for vind og dønninger skulle ta seg opp de kommende dagene. Vi fikk god vind, og medstrøm og gjorde unna distansen på bare 5 timer! Vi hadde i en periode en fart på mellom 9 og 11 knop:-) Når vi kom ut av kanalen fikk vi imidlertid erfare rotete sjø og etterhvert vind opp mot 25 knop. Men vi hadde ikke langt igjen, og kom frem til Mooloolaba Marina ved 3-tiden. Small Nest, som dro dagen i forveien, hadde ordnet med plass for oss. Havnen i Mooloolaba ligger i elveutløpet til Mooloolah River, som både er smal og grunn, og det er dessverre ingen gunstige ankringsforhold her.
I går leide vi en 12-seters minibuss sammen, og dro på sightseeing til Glasshouse Mountains og områdene rundt som kalles Hinterland(!).
Glasshouse Mountains består av 11 karakteristiske topper spredt utover de store slettene innenfor kysten. De er dannet av lava som har størknet raskt ved avkjøling etter vulkansk aktivitet for 26-27 mill år siden. Captein Cook gav fjellene det spesielle navnet da han seilte forbi i 1770. Han syntes de minnet om de store smeltediglene fra glassverkene hjemme i Yorkshire...
Aboriginene har gitt fjellene navn etter sin Drømmetidstolkning, hvor de 11 fjellene er en familie som måtte flykte fra en tidevannsbølge (tsunami) og inn i landet. Det høyeste fjellet heter Beerwah og rager 556 moh. Vi tok turen opp på Ngungun som "bare" stikker 253 moh. Men det var en fantastisk utsikt ut over slettene og de andre toppene i gruppen. Videre tok vi turen til Mapelton Falls National Park, hvor vi fra et utkikkspunkt kunne se rett ned i et flere hundre meter dypt juv hvor fossen faller. Vi fikk også en dukkert i et mindre fossefall ved Kondalilla National Park. Fascinerende naturopplevelser!
Flor, Sepke og Ward på toppen av Ngungun
Kondalilla Falls
Det ser ut som vi blir liggende værfast her mesteparten av uken, så vi får prøve å gjøre det beste ut av det, ved å fikse og ordne litt på båten, og ta noen turer i områdene i og rundt byen. Vi har også lyst til å besøke Noosa, som i følge Lonely Planet skal være den hippeste byen på Sunshine Coast. Akkurat nå føler vi at det navnet passer veldig dårlig, for her regner det bøtter! Vi får håpe det gir seg utover uken, - og ser frem til nye opplevelser på land...
2. April 2011, Tangalooma Wrecks
Dessverre må vi avkrefte sensasjonen i posten under... Litt skuffende at ikke alle gikk fem på, men til dere om virkelig trodde på vårt kommende kjærlighetsbarn:
GOTCHA!!!
Vi må innrømme at vi hadde mye moro av å lage dette forsøket på en Aprilsnarr, og vi var litt i tvil om en var på grensen av hva man kan spøke om. Litt skuffende er at mange syntes dette var for usannsynlig til å ta seriøst:-) Vi er jo tross alt bare 40+ og kunne selvfølgelig fått dette til hvis vi virkelig ønsket det...
1. April 2011, nok en matros mønster på!
Etter en legesjekk i Brisbane i går, kan vi endelig slippe bomben. En ny matros mønstrer på Go Beyond i November! Det var ikke akkurat planlagt, - men det er slikt som skjer på jordomseiling...
Nå må vi avgjøre om vi skal bli i Australia frem til termin, eller om vi skal satse på å nå frem til Cape Town i god tid før november! Det er selvfølgelig også en mulighet for at vi ønsker å reise hjem, men foreløpig er vi innstilt på å avslutte reisen sammen - alle tre :-)
Her er vår nye matros - ja det er en gutt!
Som alle vil forstå blir det litt hektisk med planlegging fremover, og vi kommer tilbake med endelige planer på siden her i løpet av noen dager.
