Musse og Rudolf sin side |
Historiene om Musse og Rudolf på jordomseiling
Sist (i historien FOR GODT TIL Å VÆRE SANT) fikk Musse og Rudolf vite at Enja og Edvard skulle komme på besøk, men hva har skjedd etter det? Fant de på mye rart sammen med Enja på Mauritius? – fikk Rudolf hjelp av Edvard til å finne sine slektninger i Sør-Afrika? – hva har skjedd siden de seilte ut i Atlanterhavet igjen?
Det er mye å lure på og Fortelleren skal nok fortelle alle disse historiene, men kanskje ikke før senere?... Men her er i alle fall en liten historie fra Skottland, - nå begynner de virkelig å nærme seg Norge:
ET UHYRE I NØD
”Uuuuuuuuuuuuuhhhhuuuuuuuhhuuuuuu….”
Et skjærende men allikevel stille ul brøt stillheten i natten! Klokken var akkurat slått tolv, og alle om bord på Go Beyond sov. Det gjorde Musse og Rudolf også, de lå begge og snorket i forpiggen.
Båten hadde seilt i to dager igjennom Caledonia Kanalen, som går gjennom Skottland fra Atlanterhavet i vest til Nordsjøen i øst. Kapteinen hadde vært skikkelig stressa de siste ukene fordi han ikke var sikker på å nå hjem til Norge til St. Hans aften som han hadde lovet. Båten lå nå fortøyd inne i den siste slusen, halvveis gjennom kanalen, før den store innsjøen Loch Ness.
”Uuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuhhhhhhhhhhuuuuuuuuuuuuuuuhhhhhhhhhhu…”
Der var det igjen, og nå våknet Musse med ett!
”Rudolf”, hvisket hun i øret på vennen som fortsatt lå og sov ved siden av henne. ”Rudolf, du må våkne!” Rudolf åpnet øynene og stirret tomt på Musse, - han var nok ikke våknet ordentlig ennå. ”Rudolf”, sa Musse igjen mens hun satte i gang med å riste liv i han, ”hørte du den lyden?” Rudolf tittet forundret på Musse og sa med en søvnig stemme; ”snorket jeg?”
”Slutt og tull Rudolf”, sa Musse irritert, ”det var en forferdelig skummel lyd utenfor båten. Jeg synes nesten det hørtes ut som noen som gråt, bare mye, mye mer skummelt!”
Rudolf var fortsatt ikke helt våken og viste tydelig at han ville legge seg til å sove igjen, ”Jeg tror du har hatt en maredrøm”, sa han bare. ”Maredrøm du liksom”, sa Musse, ”for det første er det svensk, jeg tror nesten at du ble helt forelsket i Johanna sånn som du snakker. Det heter mareritt på norsk, - og det var det dessuten absolutt ikke!” Hun hadde nå klart å få Rudolf helt våken med den krasse tonen i stemmen, og hun fortsatte; ”Jeg tror det er best vi går ut og sjekker!” Rudolf så plutselig veldig nervøs ut der han satt halvt oppreist i sengen. ”Er ikke det litt skummelt da?”, stotret han lavt. Plutselig var lyden der igjen, - nå enda lavere men like gjennomtrengende; ”Uuuuuuuuhhhuu”
”Jeg tror det er noen som trenger hjelp”, sa Musse, ”kom igjen Rudolf”, sa hun samtidig som hun svingte seg opp til takluken og skjøv den forsiktig opp. Hun tittet forsiktig rundt i den lyse sommernatten, men kunne ikke se noe spesielt, - ”kom igjen Rudolf, det er i alle fall ingenting skummelt på dekk!”
Rudolf klatret etter Musse og tittet ut i den klare natten. ”vi får gå ut på dekk å se om vi kan se noe da”, sa han kjekt og puffet Musse foran seg. Båten lå mellom de mørke veggene i slusen, mens himmelen over var klar med en lysende halvmåne og bare noen få stjerner som blinket matt uendelig langt borte. Begge hadde kommet seg foran i baugen da et plask brøt stillheten rett under dem i det mørke vannet.
Musse skvatt til og utbrøt et halvkvalt gisp, ”Hva var det Rudolf?”, hvisket hun, tydelig nervøs. Rudolf holdt seg tett inntil Musse og tittet over skulderen hennes og sa like stille; ”Jeg vet ikke Musse, men det var i alle fall ikke bare en liten fisk!” Øynene deres hadde nå vendt seg til mørket nede i slusen, og nå kunne de tydelig se de store ringene som spredte seg i vannet fra et punkt bare et par meter fra der de sto. De sto helt stille og betraktet bevegelsene i vannet når overflaten plutselig ble brutt på flere steder samtidig. Tre store buer kom til syne bak et mørkt hode med store lysende øyne. Både Musse og Rudolf ble så forskrekket at de skvatt bakover og havnet på ryggen rett ved luken de hadde kommet opp av. De kom seg på bena og var halvveis tilbake i lugaren i forpiggen da de hørte en pipende røst bak seg; ”Uuuuuhuuuuuuhuu, mamma, uuuuuuhhhhu, hvor er du?”
Musse og Rudolf stoppet brått ved lyden av den såre stemmen og stirret usikkert på hverandre. ”Jeg tror det er noen som trenger hjelp”, sa Musse og snudde seg forsiktig og krøp forsiktig mot ripa for å se nærmere på det skumle vesenet i vannet som hadde grått så sårt etter mammaen sin. Rudolf fulgte etter og nå fikk begge se det rareste dyret de noensinne hadde sett! Rett under dem lå et uhyre med dragehode og en stor lang kropp som buktet seg flere meter bakover i vannskorpen. Men det rare var at uhyret allikevel ikke så skummelt ut, - det så heller ut som et uhyrebarn som selv var veldig redd og lei seg! ”Hv… hve… hvem er du”, stammet Rudolf litt usikker, ”hvor kommer du fra?...” Det lille store uhyret tittet med store engstelige øyne opp på vennene våre og hulket sårt; ”Jeg heter Nussi”, sa det forsiktig med gråt i stemmen, ”- og jeg finner ikke mammaen min”. Nå var ikke Musse og Rudolf redde lenger, de skjønte at dette ikke var noen de måtte være redde for, men snarere en som trengte deres hjelp. ”Ikke vær redd lille Nussi, vi skal trøste og hjelpe deg vi”, sa Musse, - ”Jeg heter Musse, og dette er Rudolf”, sa hun og klappet vennen sin på hodet, ”- du kan stole på oss, og nå må du fortelle oss hva som har skjedd!”
Uhyret svømmte helt bort til båten rett under der vennene lå på dekk og tittet over ripa. Den strakte hodet sitt opp og nådde nesten helt opp til dem, og nå kunne de tydelig se Nussi i måneskinnet. Hadde det ikke vært for det barnslige og litt ulykkelige blikket i øynene hadde det virkelig vært et skremmende vesen; ”Dere er skikkelig greie altså”, sa uhyret forsiktig, ”og jeg trenger virkelig noen som kan hjelpe meg nå”, fortsatte det. ”Jeg har nemlig mistet mammaen min som er i den store sjøen på utsiden av denne slusen.” Så fortale hun, for Nussi er nemlig en jente, hvordan hun forrige dag hadde lekt gjemsel med noen andunger og så hadde funnet dette lure hjemmestedet under båten inne i slusen. Vennene hennes hadde selvfølgelig ikke klart å finne henne, men til sin store skrekk hadde hun funnet sluseporten lukket da hun skulle vise dem hvor hun hadde gjemt seg!
Etter hvert hadde hun skjønt at det ikke var mulig å komme seg ut igjen i Lock Ness, som innsjøen hennes heter, og da hadde hun blitt veldig redd. Mammaen hennes visste sikker ikke hvor hun var, og var nok der ute og lette etter henne akkurat nå.
”Oi”, sa Musse da det lille uhyret var ferdig med historien sin, ”det var litt av en historie, men vi skal prøve å hjelpe deg!” Rudolf nikket ivrig mens han samtidig grublet over problemet til den nye vennen deres. ”Jeg er ikke helt sikker”, sa han, ”men jeg tror ikke slusen åpner før i morgen tidlig kl. 08.00, for det hørte jeg nemlig Kapteinen og Fruen snakke om i går kveld.” Det ble stille en stund mens alle sammen tenkte over hva Rudolf hadde sagt. Så begynte de å diskutere forskjellige løsninger for å hjelpe Nussi hjem til mammaen sin. Nussi var alt for stor og tung til at de ville klare å få henne ut av vannet, og dessuten kunne hun fortelle at selv om hun hadde fire ben som Musse og Rudolf, hadde hun aldri vært på land noen gang. Hun kunne riktignok gå på bunnen av sjøen, men trodde ikke hun ville klare det på land, hvor den store kroppen nok ville bli for tung for bena. Ikke kunne de klare å åpne slusen heller, for det krevde nok masse kunnskap til for å fylle slusen med vann slik at vannet inni slusen ble like høyt som vannet utenfor. Tilslutt innså de at de bare måtte vente til morgenen før Nussi kunne komme ut. Nussi så veldig fortapt og lei seg ut da de kom frem til dette, men hun var i alle fall veldig glad for at hun nå hadde to gode venner som kunne trøste henne og holde henne med selskap gjennom natten.
Vennene ble enige om at når menneskene våknet så måtte Nussi gjemme seg under båten, og holde seg fast i kjølen, slik at hun kunne bli med båten ut gjennom slusen til Lock Ness. Der kunne hun henge på inntil hun kunne finne mammaen sin Det lure er at sjøuhyrer kan holde pusten veldig, veldig lenge, og de kan også høre veldig godt under vann. Når båten så seilte gjennom innsjøen ville tilslutt Nussi høre mammaen sin når hun ropte på henne!
Resten av natten koste de seg med å fortelle hverandre historier, Mens de spiste potetgull og lakris som Mussi fant i et skap i byssa. Nussi hadde aldri hatt verken lakris eller potetgull, men synes det var det beste hun noen gang hadde smakt! Hun fortalte de nye vennene sine at vanligvis spiste sjøuhyrer bare sjøgress og fisk, men som lørdagsgodt kunne det hende at hun fikk vannliljer som vokste på spesielle steder langs bredden av innsjøen. Musse fortalte at hun og Rudolf bare spiste potetgull og lakris og andre godterier ved spesielle anledninger, for det var ikke akkurat sunt hvis man spiste for mye av det. Rudolf fortalte Nussi om den lange reisen de hadde vært med på ombord i båten, og Nussi lyttet med store øyne på at han fortalte om.
Nussi kunne også fortelle om hvor vanskelig det var å være sjøuhyre i Lock Ness, fordi man hele tiden måtte passe på at man ikke ble sett av menneskene. For over 100 år siden hadde noen mennesker sett en av besteforeldrene til Nussi, og siden den gang hadde de aldri sluttet å jakte på dem. Hun kunne fortelle at det bare bodde noen få familier av sjøuhyrene i Lock Ness, kanskje bare 20 eller 30 uhyrer til sammen, - men hun hadde flere gode venner som var omtrent like gamle som henne som hun ofte lekte med. Hun fortalte også om hvordan de bodde i huler på bunnen av den dypeste delen av sjøen, hvor de også hadde luft å puste i så de ikke måtte opp til overflaten om det ikke var helt nødvendig. Hun hadde egentlig vært litt slem, sa hun, som hadde lekt på grunt vann med andungene, og trodde sikkert at mammaen kom til å være veldig sint når hun så henne igjen; ”Jeg håper virkelig at jeg finner mamma i morgen tidlig”, sa hun plutselig med gråt i stemmen.
Uten at de tre vennene hadde merket det, var det med ett blitt dag og solen tittet forsiktig frem over fjellene i øst. ”Oioi”, sa Musse, ”nå må vi skyndte oss så ikke Kapteinen eller Fruen eller noen andre ser oss!” De ble enige om å følge planen de laget tidligere på natten, - og Nussi dukket under overflaten og forsvant ned i det mørke vannet. Musse og Rudolf fortet seg ned gjennom luken, og rakk akkurat å legge seg under teppene sine før Fruen kom inn for å sjekke noen lyder hun trodde hun hadde hørt; ”I alle dager”, sa hun høyt til deg selv, ”jeg tror det spøker her, jeg er sikker på at jeg hørte noen stemmer nettopp!” Hun forsvant ut igjen og lukket døren etter seg. ”Heisann, det var nære på”, hvisket Musse i øret på Rudolf. Rudolf nikket forsiktig og svarte like forsiktig; ”Ja, vi må passe på så de ikke oppdager sjøuhyre-vennen våre!”
Så ble det plutselig liv om bord i båten. Kapteinen snakket med noen menn på land, og det ble hoiet og kommandert, og så ble motoren startet og med ett var det bevegelse i båten. ”Nå tror jeg vi går ut av slusen Musse”, sa Rudolf og fortsatte, ”jeg tror vi må vente litt før vi kan gå opp på dekk å se etter Nussi”. Forhåpentligvis hang Nussi på kjølen og fulgte båten ut i innsjøen.
Etter en liten stund ble alt rolig, og motoren ble stanset. Kapteinen og Fruen hadde heist seilene, og nå seg Go Beyond sakte av gårde ut i den store innsjøen, ”Kom”, sa Musse plutselig, ”nå titter vi ut av luken og ser om det er klart for oss å gå på dekk!” Rudolf var enig og de klatret opp og tittet forsiktig bakover mot cockpit’en. Alt var rolig, og de kunne se at Fruen satt og leste mens Kapteinen tittet inn i skjermen på kartplotteren, som han så ofte gjorde når de seilte.
Begge kom seg på dekk, og snart hang de over ripa og ropte så forsiktig de kunne ned i vannet; ”Nussi, - Nussi, nå kan du komme opp!”, ropte de. Etter en liten stund dukket den nye vennen deres opp langs skutesiden. ”Hei Musse og Rudolf”, sa Nussi med en lykkelig stemme, ”endelig er jeg hjemme igjen, - og jeg synes nettopp jeg hørte mamma, så det er kanskje ikke så lenge før jeg må svømme av gårde.” Dermed ble alle tre litt triste, fordi de skjønte at nå måtte de si farvel for denne gang. De lovet at de ikke ville glemme hverandre, og håpet at de kunne treffes igjen en gang.
Med ett brøt et kjempestort vesen overflaten like foran båten! Musse og Rudolf hadde sett flere hval på turen, men dette var noe mye større. Det var et fryktelig stort uhyre, som sikkert var ti ganger så stort som Nussi, men som allikevel så veldig snilt ut! ”Der er nok mammaen din”, sa Musse til Nussi, ”vi håper hun ikke er sint på deg!” Nussi smilte og lo når hun svarte; ”Det er mamma’n min jo, hun blir aldri veldig sint på meg”. Så svømte hun så fort hun kunne mot moren…
Musse og Rudolf lå og så på de to sjøuhyrene når de endelig ble gjenforent, og kunne tydelig se hvor glade begge var over å se hverandre igjen. ”Jeg tror ikke Nussi behøver å være redd for å få kjeft lenger”, sa Rudolf med en klump i halsen og smilte til Musse.
Begge to var veldig rørt over vennens glede over å se moren sin, og satt bare stille en stund og så ut over vannet. Nå hadde begge uhyrene dukket under, og til alt hell så det ikke ut som noen andre om bord hadde lagt merke til hva som skjedde.
”Musse”, sa Rudolf med ett, ” jeg gleder meg til å se Edvard igjen jeg!” Musse snudde seg mot vennen sin og nikket. Hun hadde en tåre i øyekroken mens hun svarte stille; ”Jeg gleder meg til å se Enja også”, sa hun stille, ”og nå er det heldigvis ikke så lenge til heller!”
