Logg |
29. Februar 2012, Walvis Bay, Namibia
Nå har vi sjekket ut og gjør oss klare for den 1200 nm lange seilasen til St. Helena. Vi droppet planene om sightseeing og safari. Det er så mye vi har lyst til å se både her i Namibia og i nabolandene, at vi bestemte oss for å spare det til en annen gang.
Vi er veldig fornøyd med oppholdet her; både byene og ”vinterferien” vi hadde i sanddynene i Boat Bay, Hottentot- og Spencer Bay med sandboarding, ubegrensede mengder med hummer (hyggelige fiskere vi traff) og aftersand.
Goldt men likevel så vakkert
Body boarding på sanddynene i Hottentot Bay
Namibørkenen...
Hummer-sjefen
...
Godt var det at ingen fortalte oss at det var forbudt å gå i land før en av de siste dagene…
Ankringsplassene i byene Lüderitz og Walvis Bay er som i byer flest. Men folkene her er utrolig blide, hjelpsomme, nysgjerrige og hyggelige. Smiler og ler og sender oss på villstrå rundt omkring når vi har spurt om veien. Damen som er ansatt i yachtklubben vet for eksempel ikke verken hvor eller hvordan man sjekker ut av landet. Hun sier hun bare har vært ansatt i 6 mnd, og at hun har tenkt til å lære seg det etter hvert… Når hun etter å ha fortalt oss dette ikke gjør noe som tyder på at hun har tenkt til å hjelpe oss videre er det bare å finne noen andre som kanskje vet. Det er andre forhold på arbeidsplassen enn hjemme og det er ikke et uvanlig syn at ansatte sover på pulten på offentlige kontorer. På tollkontoret i Lüderitz hang det store plakater foran hver arbeidsplass med ”No Corruption” skrevet tre ganger med store bokstaver. Men det har nok hjulpet!
Vi har ikke hatt noen dårlige opplevelser bortsett fra et par drosjesjåfører som etter turen krever en helt annen pris enn det vi avtalte på forhånd.
Ellers er det yrende dyreliv langs kysten; hval, sel, delfiner, pingviner, pelikaner, flamingoer med mer. Den kalde Bengula strømmen, som kommer fra Antarktis, går nordover mot ekvator langs kysten. Den kjøler ned sjøen og det er ikke mer enn 14 grader i vannet. På dagene har det vært rundt 20-25 grader i luften, men om kveldene og natten er det fuktig og iskaldt. På nattseilasene var det bare å ta på seg 3 lag med de varmeste klærne man har pluss lue, votter, skjerf og støvler. Brrr!
Rett sør for Walvis passerte vi Tropic of Capricorn (Stenbukkens vendekrets) for fjerde gang.
Idylliske Diamond Coast
En stor selkoloni har funnet hus i Spencer Bay
Velkomstkomiteen i Walvis Bay
Namibia ble selvstendige først i 1990, Walvis Bay ble avgitt i 1994. Var frem til første verdenskrig tysk koloni og kalt Tysk Sydvest-Afrika. Både by- og gatenavn er tyske og i butikkene finner man blant annet apfelstrudel, sauerkraut og wurst.
Sør Afrika okkuperte kolonien under første verdenskrig og etter andre verdenskrig ble den annektert som territorium, uten internasjonal anerkjennelse. Sør-Afrika innførte sitt apartheidsystem, og i 1966 startet full krig mellom SA på den ene siden og den marxistiske uavhengighetsbevegelsen SWAPO, støttet av Angola og Cuba, på den andre.
Landet er med sine 2,1 million innbyggere blant de tre uavhengige landene i verden med lavest befolkningstetthet. Majoriteten av befolkningen er av afrikansk avstamming. Eneste offisielle språk er engelsk, selv om få har dette som sitt førstespråk. Det er dessverre også her katastrofale tall når det gjelder HIV/AIDS. I tillegg til stor arbeidsløshet og ulik fordeling av inntektene. Utvinning og utførsel av mineraler er hovednæring. Vi har speidet etter diamanter i sanden, men dessverre ikke funnet noen. I dag søkes det hovedsakelig etter disse på havbunnen, for oss var det altfor kaldt i vannet til å lete der.
16 % av landarealet består av ørken med Namib langs kysten og Kalahari vest i landet. Tidligere trodde vi at en ørken er ganske ensformig, men nå vet vi at det er utrolig vakkert med utallige farger, former og størrelser. Vi vet også at det ikke er spesielt gøy med fralandsvind når man ligger ankret opp langs kysten her. Sand i ørene tar det også en stund og få ut.
Vi gleder oss til å komme tilbake til Afrika ved en senere anledning, anbefales!
Nå håper vi på en fin seilas i morgen, vil bli noen milepæler underveis. Som vanlig kan dere både følge oss og kommentere helt vilt her: Blogg på havet 
PS! På veien er det mulig at det er noen ”sorte hull” uten satelittforbindelse. Så det er INGEN grunn til engstelse hvis dere ikke hører noe fra oss et par dager.
20. Februar 2012, Boat Bay, Namibia
Vi forlot Lüderitz i går morges etter et par
interessante dager i denne spesielle byen.
Lüderitz ble etablert på begynnelsen av 1900-
tallet, som et senter for tysk utvinning av
mineralforekomster i området. Imidlertid var det
diamantindustrien som skulle vise seg å bli den mest
attraktive virksomheten i området. Spøkelsesbyen
Kolmanskop, 10 km inn i landet fra Lüderitz, ligger
som et museum fra storhetstiden hvor diamantene
bokstavligtalt lå og blinket i sanden over store
områder. Fortsatt drives betydelig utvinning av
diamanter i området, både på land og i havet langs
kysten.
Harbour view
Lüderitz by
"Spøkelsesbyen" Kolmannskop
Oyster Bar, som ligger inne på den store
østersfabrikken, måtte selvsagt besøkes. Restauranten
er bare åpen på fredag kveld, så vi var heldige som
fikk oppleve denne "perlen". Ett dusin førsteklasses
østers kostet her N$36 som tilsvarer litt over Kr.25!
Fantastisk!!
Vi fikk også med oss Felsenkirche (Church on Rock),
som ble byget i 1912, kjent for sine flotte
glassmalerier.
Willem og Ben på Oyster Bar
Glassmalerier i Felsenkirche
Søndag motret vi gjennom havblikk drøye 12 nm til
Boat Bay. Vi var for så vidt klar over at denne
kysten her er spektakulær med Namib-ørkenens
sanddyner som strekker seg helt ut til havet, - men
det er helt ubeskrivelig å oppleve dette på nært
hold! Vi ankret opp innerst i bukten mellom havet og
endeløse åser av sand. Dette området er en del av
Sperrgebiet National Park som ble etablert i 2008 for
å beskytte det tidligere Sperrgebiet (Forbidden
Territory), hvor diamantindustrien rådet.
I dag seiler vi videre til Hottentot Bay, drøye 25 nm
nordover...
Boat Bay
8. Februar 2012, Mykonos
I følge med A Small Nest forlot vi Cape Town i 10-tiden i går, og kom helt uventet inn i en tåkebank rett utenfor havnebassenget. Port Control ba oss være oppmerksomme på en del asiatiske fiskebåter som lå utenfor havnen, og som de ikke hadde radioforbindelse med. Med radar kunne vi greit navigere oss ut av havnen og på god avstand til disse og andre båtene, og et par nautiske mil ute lettet tåken og slapp frem solen på en skyfri himmel…
Foto: W. Stellamans
Vi seilte de ca. 35 nm til Dassen Island i lett bris, og merket nå hvor lett båten seiler med rent skrog. Med 12-15 knops vind på tvers gjorde vi mellom 7 og 8 knop på flatt havJ Vi kom frem til Dassen utpå ettermiddagen, og ankret opp i en liten bukt på nordenden av øya hvor vi hadde perfekt le for natten. Vi hadde trodd at vi skulle få øya mer eller mindre for oss selv, men vi hadde nå et tyvetalls fiskebåter som naboer. Etter å ha satt jolla på vannet tok vi en tur bort til den nærmeste og fikk høre at de gjerne lå i denne bukten på dagen, for å hvile etter fiske om natten. De var hummerfiskere, og sa at om vi hadde utstyr så var det nok av hummer i bukten. Vi fikk til og med noen fiskehoder til åte som var det de selv brukte.
Sammen med Small Nest hadde vi kjøpt inn et hummernett som vi var overbevist om at skulle sørge for festmat for oss alle i flere dager. Så rett etter solnedgang fant vi frem utstyret og fiskehodene og slapp nettet fra akterenden på Small Nest (for privatpersoner er egentlig hummerfiskesesongen over for denne sommeren, mens yrkesfisket fortsatt pågår; hysj, hysj). Men til vår store skuffelse ble det ikke noe skalldyr verken i første, andre, eller tredje kastet. Skuffet tuslet vi hjem i jolla ut på kvelden mens Willem fortsatt ville prøve fiskelykken litt til - resultatet fikk vi høre da vi våknet i morges; linen til nettet hadde surret seg godt inn i roret og propellen, slik at Haïke fikk en ufrivillig dukkert i det kalde vannet for å løsne floken!
Det er tydelig at vi etter en lang landlov nå er blitt litt rustne når det gjelder sjømannskap. Da vi skulle ta jolla opp på dekk klarte vi, les: Mads, å miste tauet til jolla, - og vi sto noen øyeblikk hjelpeløse og så at den drev bort fra båten. Heldigvis, for Mads som slett ikke hadde lyst på et bad i det kalde vannet, hadde akkurat Small Nest dratt anker og var på vei ut – så de ble kalt tilbake for komme til unnsetning.
Været de neste dagene ser ikke helt lovende ut for seilasen videre mot Namibia. 25-35 knops vind og 6 meters dønninger er meldt for de kommende dagene, så vi har nå gått inn i Saldanha Bay og ligger i en hyggelig marina som heter Mykonos. Navnet er ikke tilfeldig, og den relativt nyutviklede marinaen med tilhørende feriehus har helt klart hentet inspirasjon fra de greske øyer. Vi hadde egentlig håpet å kunne holde oss unna havner i en lang stund fremover, men det ser ut som vi vil måtte ligge her i alle fall et par dager eller kanskje mer. Nå som vi allerede har sjekket ut av Sør Afrika, får vi bare 72 timer her uten å måtte sjekke inn hos myndighetene igjen – så vi håper vi kommer av gårde innen det blir aktuelt…
6. Februar 2012, Cape Town
I går forlot vi Simons Town og seilte rundt Kapp det Gode Håp til Cape Town. Fra Simon's Town til Cape Point gikk det litt trått med 20 knops vind og krapp sjø imot, men etter å ha rundet dette sjøhistorisk viktige kappet fikk vi en flott seilas inn til Cape Town. Det eneste skandaløse å berette fra seilasen var at skipperen for første gang ble sjøsyk og måtte stikke hodet over rekka for å mate fiskene. Og det rett utenfor Cape Point! Sånn går det når man har ligget i havn for lenge og går rett ut i høy sjø…
Vi har hatt en kjempefin tid her i dette vakre landet, men begynner å bli mer enn klare for nye eventyr. Det er ikke mange utenlandske båter igjen i Simon's Town nå , da mange benyttet det samme værvindu som oss for å seile rundt Kapp det Gode Håp og videre vestover eller nordover. Noen uheldige ligger fortsatt igjen, enten fordi de venter på deler, reparasjoner, eller som en stakkar; venter på at en røket Akillessene skal leges.
En knølhval forvillet seg en dag inn i marinaen i Simon's Town
De siste ukene har stort sett gått med til å klargjøre båten, planlegge ruten videre, og til storproviantering. Båten er nå lastet med mer proviant en noen gang, - fordi det kan bli vanskelig å finne nødvendige varer på lang tid, og ikke minst fordi det er utrolig billig og bra utvalg i Sør Afrika. Vi tror nesten at vi kunne ha seilt helt hjem på det vi har med oss herfra! Nå har vi alle varianter av fersk, tørket, frosset, hermetisk, vakuum pakket, saltet, saftet og syltet mat om bord! Vi har også gått igjennom fiskeutstyret slik at kroker og liner er tipp topp for måneder til havs. Vi har også kjøpt et hummernett som er tilsvarende det vi fikk låne i romjulen, så Atlanterhavshummer; watch out!
Go Beyond hadde også et opphold på land i over en uke, mens vi fikk lagt på fire nye strøk med Coppercoat. Selv om det er fire år siden hun ble behandlet sist, var det ikke strengt tatt nødvendig, men nå kan hun sikkert klare seg i minst 6 år til uten nytt bunnstoff! Vannlinjen har dessuten blitt 7 cm. høyere, og hele skroget polert så hun ser nesten ny ut igjen.
Anoder er byttet ut, propellen blankpolert, motor og generator er servisert, og riggen er selvsagt sjekket nøye.
Noel og Kelvin finpusser Coppercoat'en før sjøsetting
"Travel lift" ??
Endelig på vannet igjen:-)
Vi har også hatt tid til å være litt sosiale, både med fastboende og seilevenner, - og ikke minst med Raymond, Anita og søte Annabel fra Bergen som vi møtte tilfeldig i marinaen en dag. De er i Sør Afrika på ”pappapermisjon” og har bodd noen uker i Kalk Bay rett ved Simon's Town. Det har blitt mange koselige kvelder sammen med den lille familien! Det har naturlig nok også blitt mange ”farvel” til gode venner de siste dagene, og det er nok en gang med blandede følelser vi seiler videre. Det hjelper selvsagt godt å vite at vi nå seiler hjemover til familie og venner i Norge…
Pär på toppen over Simon's Town
False Bay ved soloppgang
Raymond og Anita (Annabel sover) på restauranten "Cape to Cuba"
I dag har dagen stort sett gått med til å sjekke ut av Sør Afrika, noe vi har gruet oss litt til da vi ”glemte” å sjekke inn i Simon's Town som vi skulle. Regelen er vissnok at man skal sjekke inn og ut i hver havn man kommer til, mens vi både i Port Elizabeth og Knysna fikk beskjed om at det ikke var nødvendig. I Simon's Town derimot fikk vi høre at de som ikke hadde sjekket inn hos immigrasjonsmyndighetene i Cape Town fikk problemer når de skulle sjekke ut. Imidlertid viste det seg å være et sjakktrekk å seile til Cape Town å foreta inn- og utsjekkingen herfra, for da spurte ingen om hvor vi kom fra!
I morgen formiddag setter vi kursen nordover mot Namibia. Vi gjør sannsynligvis en stopp på Dassen (!) Island for en natt eller to, hvor vi har planlagt en hummermassakre sammen med A Small Nest. Deretter blir det kanskje en stopp i Saldana Bay før vi seiler ut av Sør Afrikansk territorium og inn i Namibiske farvann. Fra Saldana til Luderitz er det 425 nm, dvs. minimum 3 døgns seilas.
Vi forlater nå den moderne verden med internettilgang, så nå henviser vi igjen til vår Blogg på havet , hvor vi sannsynligvis blir å finne til vi kommer hjem til Europa. Vi håper selvsagt på følge fra dere der hjemme, og sier nok en gang: ikke vær beskjedne med å legge inn en melding i kommentarfeltet!!!
Her er en liste over planlagte (sannsynlige) stopp frem til St. Hans:
Februar; Dassen Island, Saldana Bay, Luderitz, Walvis Bay (Namibia)
Mars; St. Helena
April; Ascension, Kapp Verde
Mai; Azorene, Cork (Irland)
Juni; Inverness (Skottland), Oslo (:-)
Flere bilder ligger på Facebook: Mads Dessen
