Landlov, eller kanskje ikke helt lov |
En kveld etter at menneskene hadde lagt seg, var Musse og Rudolf fortsatt våkne og lå og snakket sammen. 
Rudolf lå i bokhylla på babord side som han ofte gjorde når menneskene ikke kunne se det. Musse hadde ryddet seg plass i den lille hengekøya som menneskene hadde frukt og grønnsaker i. ”Du Musse”, sa Rudolf, ”har ikke du vært i denne byen før?” Båten lå nå fortøyd i Dunkerque i Frankrike, og de hadde kommet inn her tidligere på dagen. ”Jøss klart jeg har”, svarte Musse, ”jeg har vært i de fleste havner langs Frankrikes kyst.
” Musse hadde riktignok vært med en tankbåt som hadde ligget for anker utenfor denne kysten en gang, men det var det nærmeste hun hadde vært byen. Men hun følte selv at det var greit med en liten hvit løgn for å imponere Rudolf. ”Jeg kjenner Dunkerque som om det var min egen bukselomme”, sa Musse og rødmet litt av sin egen frekkhet. Heldigvis var det såpass mørkt i salongen at Rudolf ikke kunne merke det. ”Jeg kjenner også en del andre skipskatter som bor i denne byen”, sa hun. Dette var også en sterk overdrivelse, men det var sant at Musse kjente en skipskatt som het Cindy og som kom fra Dunkerque. De hadde seilt på samme båt og var blitt gode venner. Men det var mange år siden, og Musse ante ikke hvor i verden Cindy var nå. Rudolf var selvsagt veldig imponert, og satt et øyeblikk og tekte over hva Musse hadde sagt. ”Du Musse”, sa han etter en stund, ”kan ikke vi ta en tur på land i natt da? Menneskene sover alltid som steiner når vi har vært ute og seilt om natten, - og det hadde vært skikkelig tøft å møte noen av kompisene dine! ”Musse hadde ikke regnet med dette, og angret på at hun hadde skrytt og løyet så fælt. Hun tenkte så det knaket, men så kom hun på at menneskene hadde snakket om at porten til havnen ble låst om kvelden. ”Vi kommer ikke ut Rudolf, det er et gjerde rundt hele havna, og porten er låst om natta og det er sikkert vaktbikkjer som passer på”, utbrøt Musse, veldig fornøyd med sin egen oppfinnsomhet. ”Jasså du”, svarte Rudolf kjekt, ”skulle et dumt gjerde eller noen voffser stoppe oss fra å komme ut liksom? Kom så drar vi på land Musse. Vi klatrer ut av luken på dekk.” 
Før Musse hadde rukket å svare var Rudolf oppe i mastestøtten og klatret opp til luka. Ja, ja tenkte Musse, nå fikk hun igjen for å være så kjekk. Hun måtte bare bli med på leken og se hvor det bar. ”Hjelp meg med å åpne luken da Musse”, sa Rudolf ivrig. Musse klatret etter, og hjalp til så de fikk vridd håndtakene som åpnet luken. Så dyttet de luken opp til det akkurat var plass for dem til å smette ut. Musse var først ute på dekk, og tittet seg rundt for å sjekke at ingen så dem. Hun skvatt til da luka smalt igjen bak henne. Rudolf hadde kommet seg ut, men han hadde mistet taket i luken da han skulle lukke den bak seg. ”Hysssj! - vi må passe på så vi ikke vekker menneskene”, sa Musse. 
Begge to sto helt stille noen øyeblikk for å høre om noen nede hadde våknet. ”Det gikk vist bra Rudolf, - kom så klatrer vi ned langs trossa forut”. Musse svingte seg elegant ned langs det kraftige tauet, - mens Rudolf, som ikke var så vant til å klatre i tau, akte seg forsiktig ned med halen kveilet rund trossen. ”Kom igjen Rudolf”, sa Musse når Rudolf var kommet ned på brygga, ”vi må forte oss inn til land før noen ser oss”! De løp innover brygga og opp landgangen, og stoppet ikke før de kom til porten. Den var låst akkurat som Musse hadde sagt. ”Ok Musse, vis at du kan klatre nå” sa Rudolf. Musse så lurt på Rudolf og sa: ”behøver jeg å klatre?” Så gjorde hun et byks og var oppe på toppen av gjerdet før Rudolf rakk å svare. Han var imponert, men kunne litt akrobatikk han også. Han satt seg på halen så den ble som en fjær, - før han skjøv fra og for som en kenguru over hele gjerdet og landet langt over på andre siden. ”Kult Ruffe”, sa Musse før hun hoppet ned fra gjerdet selv, ”ante ikke at saltvannskrokodiller kunne hoppe! ”Klart vi kan”, svarte han ”vi lærer å hoppe før vi kan svømme”, sa han stolt, ”
”Hvem er dere to”, brummet plutselig en dyp stemme bak dem. 
Begge to stivnet av skrekk og tenkte at nå var det vaktbikkja som hadde oppdaget dem. ”Hva gjør dere i havnestrøket midt på natta?”, brummet stemmen igjen. Mussi snudde seg forsiktig for å se hvem som hadde snakket til dem, men gatelyset gjorde slik at stemmen var skjult i mørket. ”Vvvi sskal bbare bbbesøke een vvvenn”, stammet Musse, ”sssom hhheter Cccindy.” Det ble stille en kort stund som Rudolf synes var som en evighet. Han hadde også snudd seg, og var heller ikke særlig høy i hatten. ”Vi har landlov!” utbrøt han, uten egentlig å mene noe med det.
”Ha, ha – landlov du liksom. Tjuvperm vil jeg heller kalle det”, utbrøt stemmen. ”Tipper dere har stukket fra skuta deres uten lov.” Samtidig som stemmen sa dette kom eieren av den sakte ut fra mørket. En diger hund ruvet over Musse og Rudolf og de følte seg bitte små. 
”Unnskyld meg", sa den store hunden, "jeg heter Benjamin, og bor i nabolaget. Det var ikke meningen å skremme dere." Både Musse og Rudolf følte en ubeskrivelig lettelse over at det ikke var en sint vakthund de hadde truffet på, - men en tilsynelatende hyggelig hund med litt vel mørk stemme. "Jasså", sa Musse eplekjekk, "vi ble ikke skremt vi, - bare overasket over at det var noen her. Vi skal bare en tur på land å besøke en jeg kjenner skjønner du." Den store hunden trakk på skuldrene, og ristet med nakken så huden sto som filletepper rundt han. "Cindy sa du, - kjenner ikke henne - dere får spørre noen andre i gata", sa Benjamin, "Men dere må være forsiktige, det er ikke det beste strøket for folk som ikke er kjent. Og dessuten blir det et skikkelig uvær i natt." Rudolf var kommet over den verste skrekken, og kviknet til av det hunden hadde sagt: "Ingen fare kamerat, kompisen min her er lommekjent i denne byen. Hun kunne like gjerne vært borgermester her". Musse ønsket ikke å forklare dette nærmere, og sparket Rudolf forsiktig på leggen. "Kom Rudolf, vi må videre før det begynner å regne". De sa "A revoir" til Benjamin, og hastet videre. "Du Musse", sa Rudolf når de hadde kommet et stykke nedover gaten som lå langs havnen, " kanskje vi burde gå tilbake til båten. Det er skikkelig guffent vær, - og jeg synes dette strøket er skikkelig skummelt." Musse var egentlig helt enig med Rudolf og synes det var skummelt selv. Hun var jo overhode ikke kjent i byen, og hun trodde ikke at det var noen vits å lete etter Cindy nå. 
Men hun synes liksom at hun måtte vise Rudolf at hun var en skikkelig skipskatt. "Ok Rudolf, vi bare går rundt hjørnet her, og ser om noen av kompisene mine fortsatt bor her" sa hun. Etter å ha gått inn i en blindvei, hadde de plutselig rotet seg inn i en bakgård som var skikkelig mørk og skummel. I bare et vindu var det lys, og det så faktisk ganske koselig ut der inne. Musse trodde at det sikkert var trygt å banke på døra der. Etter å ha tenkt litt på hva hun skulle si, banket hun på og ventet. Først var det helt stille en stund, men så hørte de fottrinn bak døren. Døren åpnet seg med en høy knirkelyd, og en merkelig skikkelse kom til syne. "Hva vil dere her?" Det var en klovn med blått hår og rutete klovnedrakt som sto i døråpningen og så like forskrekket ut som Musse og Rudolf. "Det er altfor dårlig vær til å være ute i natt", sa klovnen. Nå var Rudolf utålmodig, og tok ordet: "Vi leter etter en skipskatt som heter Cindy, og som er kompis med min kompis Musse her", utbrøt han. "Kjenner du henne, eller vet du hvor vi kan finne henne", fortsatte Rudolf. Klovnen var litt forfjamset, og måtte tenke seg om før han svarte: "Cindy bor vanligvis rett over gata i nummer 7. Nå tror jeg hun er ute og seiler i Svartehavet eller noe sånt, - men dere kan jo høre med søsteren hennes." Begge to var både overasket og glade for at de hadde truffet en som kjente Cindy. Musse takket klovnen pent for hjelpen, og dro med seg Rudolf over gaten. Nummer 7 var et falleferdig hus
uten vinduer, og med lemmer foran døråpningen. "Er det dere som spør etter Cindy" kom det fra en stemme over hodene deres. De tittet begge opp og så at det var en katt i vinduet. "Hvem av dere er det som kjenner Cindy". fortsatte katten". Katten virket veldig hyggelig, og Musse var glad for å ha truffet noen som kjente Cindy. "Det er meg", sa hun, "jeg heter Musse og seilte med Cindy for noen år siden. Vet du hvor hun er nå?" Katten hoppet ned fra vinduet, og kom bort til Musse og Rudolf. "Jasså, er det du som er Musse", sa katten, "Cindy har fortalt masse om deg og alt dere fant på sammen. Jeg heter Zuzi og er søsteren hennes. Synd hun ikke er hjemme nå. Hun er ute på en lastebåt som frakter kull til Romania i Svartehavet". Alle hilste pent på hverandre, og Musse fortalte hvordan de var kommet til Dunkerque. Samtidig som Musse var lei seg for at Cindy ikke var her, var hun lettet over å ha truffet noen som kjente henne. "Etter en stund sa Zuzi at nå måtte de komme seg tilbake til båten. Været var blitt enda dårligere, og hun sa at det var ventet torden og masse regn. "Jeg kan følge dere tilbake til havna", sa hun, "det er ikke sikkert dere finner veien selv." Akkurat når hun hadde sagt det, kom det et fryktelig lyn over himmelen. Rett etter tordnet det så høyt at Rudlof aldri hadde hørt maken. "Kom igjen folkens", sa Zuzi, "vi har ingen tid å miste."
Alle tre løp så fort de kunne, med Zuzi foran. Det hadde så vidt begynt å regne, men kom helt sikkert til å bli verre. Vinden ulte og trærne svaiet så bladene løsnet fra grenene. "Håper vi finner tilbake til båten", sa Rudolf med engstelig stemme. Musse var ikke særlig høy i hatten hun heller, men sa: "vi er snart fremme ved båten Rudolf, jeg kan se gjerdet ved havna." Begge pustet lettet ut når de kom frem til porten. De takket Zuzi for hjelpen, og ba henne hilse Cindy masse når hun kom hjem. De hoppet så over gjerdet som de hadde kommet ut, og i det de kom ut på brygga begynte regnet å fosse ned. Himmelen åpnet seg i lyn og tordenskrall og de rakk ikke frem til båten før de var gjennomvåte. Begge to klatret samtidig gjennom luken på dekk og tumlet ned langs mastefoten. "Nå må vi få tørket oss og ryddet opp her før noen våkner" sa Musse. "Hva med luka da", spurte Rudolf, "Den var lo lukket ordentlig før vi dro!" Akkurat i det han sa dette, hørte de det gikk i døren til akterlugaren. Begge to fortet seg inn i forpiggen før kapteinen oppdaget dem.
"Jasså, hvem er det som har latt luken stå åpen igjen", hørte de han brumle, "jeg har sagt at man alltid må ta hensyn til eventuelt regnvær!". Han lukket luken med bestemt hånd, og tuslet tilbake til køya akter. "Puh, det var nære på Musse", sa Rudolf. "Ja, det ble en litt vel spennende natt Rudolf", sa Musse. Begge sa god natt, og så sovnet de før de hadde fått hodet på puten.
Neste dag fortalte Musse til Rudolf at hun hadde løyet litt om Dunkerque og alle hun kjente her. Hun sa at det var for at Rudolf skulle synes hun var en tøffing. "Du behøver ikke lyve for meg Musse", hadde Rudolf svart, "jeg synes du er en skikkelig kul og tøff skipskatt uansett." Så lovet de hverandre at de alltid skulle bare fortelle sannheten til hverandre...
