Rudolf feirer også bursdag |
”Musse, du må våkne”, sa Rudolf ivrig mens han dro Musse i halen, ”i dag skal vi feire bursdag igjen!” Men Musse lå og malte og var tydeligvis fortsatt i drømmeland. Klokken var seks på morgenen og båten lå til kai i Cascais i Portugal. Hvordan skal jeg få vekket den syvsoveren, tenkte Rudolf. Så kom han på noe lurt: ”Båten er lekk”, ropte han høyt, men samtidig så lavt han kunne for ikke å vekke kapteinen og resten av mannskapet, ”alle mann til pumpene!” Dette får nok fart på fart på katta, tenkte han samtidig som han kastet et glass vann over snuten til Musse. Reaksjonen til Musse lot seg ikke vente på; hun kvakk til så hengekøya gjorde en sving opp under dekk og Musse datt ned på dørken med bena først på katters vis. ”Hva har skjedd,” ropte hun, ”har vi gått på grunn? Vi må vekke kapteinen!” Hun var på god vei gjennom salongen før Rudolf fikk stoppet henne. ”Hei Musse, slapp av. Jeg bare tullet for å få liv i deg”, sa han, ”jeg prøvde å vekke deg men det var jo helt umulig.” Musse hadde stoppet rett foran døren til akterlugaren hvor kapteinen og fruen sov, og sto nå og gned søvnen ut av øynene. ”Herregud mann, du må ikke skremme livet av en skipskatt på den måten. Jeg har tross alt bare ni av dem”, sa hun lett irritert. ”Hvorfor er det så viktig å vekke meg forresten, solen har ikke stått opp engang?” spurte hun forundret og så seg omkring for å prøve å finne ut om det var noe hun hadde oversett. ”Vet du ikke hvilken dag det er i dag”, spurte Rudolf, ” det er nemlig den største dagen i året i dag.” Musse tenkte seg om et øyeblikk, før hun plutselig ble helt rød i fjeset; ”Er det juleaften alt”, utbøt hun, ”jeg har jo ikke sendt kort til Enja eller noen av vennene mine!” Rudolf satte i å le så han ristet i hele kroppen. ”Tullebukk, det er 3. September, ikke juleaften”, sa han med stolt stemme, ”og da har både Edvard og jeg bursdag på en gang!”
Rudolf var blitt veldig glad og fornøyd da han hadde funnet ut at Edvard også hadde bursdag på samme dag som han selv. Edvard ble nå 11 år, mens Rudolf ikke var helt sikker på hvor gammel han selv var. Grunnen til at han viste datoen på bursdagen, var at han hvert år fikk et kort fra Afrika som hver gang sa det samme:
”Gratulerer med dagen 3. September brutter’n min – rart og tenke på at du er blitt enda et år eldre. Ha en fin-fin bursdag, Hilsen Søs.”
Kortene fra søsteren hadde kommet hvert år i begynnelsen av september, helt siden han som liten krokodille kom til Norge med en bananbåt. Problemet var at han ikke kunne huske hvor mange år det var siden han hadde sett søsteren sin. Men hva gjorde vel det, - han kunne godt være 11 år han også, så var det bare å spørre Edvard når noen lurte på hvor gammel han var.
”Vi må gjøre i stand til bursdags fest”, sa han ivrig, ”men etter din bursdag så er det ikke særlig mye igjen å lage fest av. Jeg har lett over alt, men det eneste jeg finner er en pose med vaffelrøre, og vafler er det bare gamlinger som har til bursdagsfest!” Han så spørrende på Musse i håp om at hun hadde en ide om hva de kunne finne på. ”Jeg har det”, sa Musse, ”vi hopper i land og finner en godtebutikk, så ordner vi i stand til fest før menneskene våkner.” Rudolf var lettet, men han hadde en liten innvending: ”Jeg vil ha kake også”, sa han, ”det fikk du på din bursdag!” Musse himlet med øynene, men gav etter for bursdagsbarnet. ”OK, men vi har bare fem euro og 70 cent”, sa hun etter å ha kikket i pungen hun hadde pengene sine i, ”så vi får se hva vi får for det.”
Verken Musse eller Rudolf hadde vært i Cascais før, men de hadde funnet et kart over byen på salongboret, så de hadde en viss aning om hvor de måtte gå for å finne baker og godtebutikk. ”Vi må i alle fall gå igjennom parken rett ovenfor havnen, så går vi til høyre og etter det mot den plassen der”, sa Rudolf og pekte på kartet. Musse nikket enig. ”Så spør vi bare noen vi møter på veien”, sa hun mens de begge gjorde seg klar til å dra.
Nå hadde Musse og Rudolf fått god erfaring med å hoppe over porter og gjerder fra tidligere havner, så det gikk ikke lenge før de var kommet ut av havnen og til parken de hadde funnet på kartet. Men parken var veldig stor, så det varte heller ikke lenge før de hadde rotet seg bort og lurte på hvor de skulle gå. ”Hei sveis”, sa plutselig en stemme bak dem, ” dere ser ut som dere har gått dere bort.” Begge snudde seg for å se hvem det var som hadde snakket til dem. Det var en merkelig fugl med alle verdens farger som sto der og bruste med fjærene sine.
”Jøss”, sa Rudolf, ”du skremte oss nesten. Vi skal bare finne veien ut av parken så vi kommer til torget”. Før fuglen rakk å svare la han til; ”Jeg har bursdag i dag skjønner du, så vi skal ut å kjøpe kake og godterier.” ”Gratulerer med dagen”, sa fuglen høflig til Rudolf. ”Da er det klart jeg skal hjelpe dere.” Han pekte i retning av en liten dam og fortsatte; ”Dere bare går rundt den fugledammen der Gåsa står, og til høyre langs stien, - så er dere snart ute på andre siden av parken. Derfra er det bare å følge veien til høyre!” Musse og Rudolf nikket mens de prøvde å huske alt sammen. ”Tusen takk”, sa Rudolf og Musse i kor, før de gikk videre. Mens de gikk bortover snudde Musse seg for å se på fuglen igjen. ”Hva slags fugl var egentlig det Rudolf”, spurte hun, ”en sånn har jeg ikke sett før”. Rudolf husket første gangen han hadde sett slike fugler på bilder fra Afrika, og hadde selv spurt en venn hva de het. ”Påfugl heter den arten”, sa han med stolt stemme, ”de er skikkelig fine ikke sant?” Musse var enig i det og nikket. 
”Se på alle de andre fuglene her da – Gjess og Haner og Duer – jeg tror dette må være minst et fuglereservat.” Nå var det Rudolf sin tur til å himle med øynene. Fuglereservat du liksom tenkte han, - men lot være å kommentere det. ”Se, her er vi ute av parken”, sa han når de kom til veien, ” og her skulle vi til høyre, ikke sant?” Musse var enig, og de forsatte bortover veien til de kom til et lite torg. Begge kikket seg rundt for å se etter en baker eller en godtebutikk, men ingen av dem kunne se noen av delene på torget. ”Her er bare restauranter og kafeer”, sa Musse, ”jeg tror vi må spørre noen igjen”. Nå var klokken blitt syv allerede, så de måtte skyndte seg så de rakk tilbake til båten før menneskene våknet. Rudolf så en gjeng med rare figurer så på andre siden av torget og dro med seg Musse. ”Hei karer”, sa han når de kom over til gjengen som allerede hadde lagt merke til Musse og Rudolf, ”kan dere hjelpe oss med å finne en baker?” 
Den ene figuren var en gammel mann som slett ikke så ut som byens beste barn, men han svarte med hyggelig stemme: ”Ja visst kjære turister, min bror er baker, og har forretning i Travessa da Misericordia.” Han snudde seg og pekte oppover gaten til høyre for dem; ”Andre gaten til venstre der oppe finner dere bakerforretningen hans”, sa han med dårlig skjult stolthet. ”Og han lager skikkelig gode kaker!” sa den merkelige kledde kua i gjengen. 
Flott tenkte Rudolf, og gledet seg til å se hva han kunne finne hos bakeren av godsaker. Han takket gjengen og skulle til å gå videre da Musse utbrøt; ”Og en godteributikk da, vet dere hvor vi finner det?” 
Den tredje figuren i den rare gjengen var et esel som foreløpig ikke hadde sagt noen ting. ”Godterier er det beste jeg vet”, sa han med tynn stemme, ”dere finner en kjempefin godtebutikk i gaten ovenfor bakeren.” Nå takket både Musse og Rudolf for hjelpen og skyndet seg videre.
Først fant de Travessa da Misericordia og bakeren. Butikken var kjempestor med to store disker med alle mulige slag av fristende kaker. ”Ååå, se på den da”, sa Rudolf og pekte på en sjokoladekake som var laget som en seng med en bamse i, og dekorert med skumgodter i alle farger, ”den vil jeg gjerne at vi kjøper!” 
Musse så på kaken, og tittet ned på en lapp med prisen. ”Den koster 15 euro Rudolf”, sa hun, ”vi har ikke 6 engang. Vi må nok heller se på småkakene der borte.” I den andre disken lå det mange forskjellige slag med småkaker som også så veldig fristende ut. ”Petit Four, står det” sa Musse, ”og det betyr småkaker. De koster bare 30 cent stykket.” Rudolf smilte bredt og sa ivrig, ”Da tar jeg to av de der, og de, og de, de der med rødt på, og to sånne marengs”, samtidig som han pekte frem og tilbake gjennom glasset i disken. Den hyggelige damen bak disken puttet alle kakene i en liten eske og regnet sammen at det ble 3 euro. Musse betalte, og de takket for handelen før de gikk ut på gaten igjen og fortsatte mot der godtebutikken lå. Den fant de raskt og etter at de kom inn i butikken ble begge to stående med store øyne og se på hyllene med godterier i alle fasonger og farger. ”Se på alle godsakene”, sa Rudolf med klump i halsen, ”hvordan skal vi klare å velge?” Musse var enig i at dette ble vanskelig, men kom plutselig på en ide; ”Vi lar jenta bak disken velge for oss”, sa hun, ”hun vet jo sikkert hva som er godt. Vi har 2 euro og 70 cent igjen”. Rudolf synes også det var en god ide og snudde seg til den hyggelige jenta som sto bak disken og smilte til dem. ”De beste godteriene du har for 2 euro og 70 cent”, sa han med en verdensvant stemme. Jenta nikket og begynte å plukke godterier fra hyllene, og puttet dem i et stort kremmerhus. ”Se så masse vi får for pengene”, hvisket Musse. Rudolf sto med store øyne og nikket. Kremmerhuset ble nesten helt fullt før jenta sa at nå var det blitt godterier for 2 euro og 70 cent akkurat.
Musse betalte, og etter å ha takket pent for handelen, bar det av sted igjen.
Nå måtte de bare løpe raskeste veien tilbake til havnen og båten, og gjøre klar til bursdagsfeiring før kapteinen og fruen våknet.
På veien tilbake løp de forbi de tre raringene, og rakk å rope at de hadde funnet begge butikkene takket være deres hjelp. I parken løp de forbi Gjessene og alle de andre fuglene som bodde der.
”Takk for hjelpen”, ropte Rudolf da de løp forbi Påfuglen som hadde vist dem veien, ”vi må skyndte oss hjem til båten vår.” Påfuglen rakk å svare; ”God fornøyelse på dagen!” før de forsvant ut av parken.
Vel hjemme i båten disket Rudolf og Musse opp til feiring i salongen, og ble akkurat ferdige før det brummet i akterlugaren; ”Fælt så mye leven det er i disse havnene så tidlig på morgenen”, hørte de kapteinen si. Begge to hoppet ned fra bordet og løp frem til forpiggen for å late som de fortsatt sov.
”Vi må ikke glemme at Edvard har bursdag i dag da”, kunne de høre fruen si da hun kom ut i salongen ”Nei, men du verden du har tydeligvis husket det din luring”, utbrøt hun da hun så det flotte bursdagsbordet som var dekket der allerede. Kapteinen hørte ikke etter hva hun hadde sagt, men brummet bare ”Ja, da - men du får vekke de to syvsoverene foran før frokost da!”
