Musse og Rudolf på seilskole |
"Det var skikkelig koselig å ha besøk av Kine," sa Musse med klump i halsen."
Rudolf hadde akkurat tørket en tåre fra øyet og nikket ivrig med hodet; "Ja, hun er veldig grei," svarte han, "men hun måtte hjem for å passe Tessie og så går hun jo på skolen." Musse var rask til å rette på han; "Nei, hun går på Universitetet, for det er der man går etter at man har gått på vanlig skole," sa hun selvsikkert.
Musse og Rudolf lå på sprayhooden og filosoferte om alt mulig rart, mens Madeira sakte forsvant i horisonten. Nå hadde de vært 2 uker på øya langt ute i Atlanterhavet og Kine hadde vært på besøk om bord. Mammaene til Kapteinen og Fruen også hadde vært på Madeira og vært med ut i båten en dag. 
"Du Musse, hvordan tror du det går med Enja og Edvard på skolen da?"
Musse tenkte seg lenge om før hun svarte; "Jeg tror det går veldig bra jeg," sa hun til slutt, "Enja har gledet seg skikkelig til å begynne på skolen, og selv om Edvard var veldig spent på ny skole, tror jeg han trives kjempe godt!" Rudolf nikket og sa, "Det tror nok jeg også, - det må være gøy å gå på skole å lære masse nye spennende ting." Musse ble tankefull mens hun stirret utover det blå havet. "Du Rudolf, kanskje vi skal ha skole vi også," sa hun plutselig, "vi kan ha seilskole!" Rudolf så overasket på Musse; "Seilskole?", svarte han forundret, "skal du lære meg å seile?" Musse ristet på hodet; "Nei, jeg er riktignok Skipskatt og har vært på mange båter, men jeg er ikke så god på seilbåter." sa hun og så lurt på Rudolf, "men jeg vet en som er veldig flink som kan lære oss litt av hvert om seiling." Rudolf så forundret ut; "Hvem er det da?" spurte han ivrig. Musse smilte og nikket mot cockpiten. Rudolf så samme veien, og der lå bare Kapteinen og sov på den ene benken. "Hva mener du Musse,",sa han forundret, "vi kan jo ikke spørre Kapeinen om å lære oss å seile. Han tror jo vi bare er kosedyr, og kan ikke engang høre når vi snakker?" Musse pekte mot styrbord ror mens hun sa; "Nei, men Raymond Autopiloten kan lære oss!"
Nå skjønte Rudolf hva Musse mente. Raymond var Autopiloten ombord, og han var den som styrte båten når Kapteinen og Fruen ikke gjorde det selv. Han var skikkelig flink, og kunne styre både for motor og seil. "Ja, selvfølgelig," nesten ropte Rudolf, "men tror du han har tid til det da?" Musse hadde allerede hoppet ned i cockpiten, og svarte; "Vi får bare spørre han!"
Rudolf hoppet etter, og de var så stille de bare kunne, for ikke å vekke Kapteinen. Fruen var nede i salongen og hadde frivakt, 
men de måtte passe seg i tilfelle hun skulle komme opp.
På panelet bak roret satt Raymond stille og styrte, men lyste opp og smilte da han så Musse og Rudolf komme; "Hei Musse og Rudolf," sa han med sin mørke, myndige stemme, "så hyggelg å se dere bak her ved roret! - Det er ikke ofte dere kommer hit." Rudolf og Musse hadde begge hoppet opp på rorbenken, og kikket ned på Raymond; "Nei vi kan jo ikke det når noen ser oss," sa Rudolf, "men nå ser det ut som Kapteinen har sovnet, og Fruen er nede i salongen."
Musse nikket mens hun la til med så lav stemme hun kunne; "Ja, så vi må passe på så vi ikke blir oppdaget!" Raymond blunket med displayet; "Vi får være litt forsiktige da, - men hva er det dere to holder på med da?" spurte han. Rudolf var ivrig nå; "Musse sier at du kanskje vil være så grei å lære oss å seile," sa han med håp i stemmen. Musse nikket bekreftende; "Du er jo så flink, og vi har skikkelig lyst til å gå på skole i dag," sa hun å mens hun så med bedende øyne ned på Raymond, -"så vi håpet du kanskje ville lære oss å seile!"
Raymond var glad for et avbrekk i hverdagen sin, og strålte som en sol med det grønne displayet; "Klart vi kan, - i dag er første dag på Raymond's seilskole," brummet han fornøyd," vær så god og ta plass i mitt klasserom kjære elever". Nå lo de litt alle sammen, mens Musse og Rudolf satte seg pent til bak roret og så spent på på Raymond.
"OK, sjømenn og kvinner," begynte Raymond sin første time, "det er tre ting som er svært viktig når man skal seile - det er: roret, utkikk fremover, og seilene!"
Musse og Rudolf fulgte nøye med på alt Raymond sa, og synes det var kjempe- spennende med seilskole om bord.
Først fikk begge prøvd seg bak roret, mens Raymond lot være å styre selv. Han lærte dem om hvordan man kunne følge kompasset for å vite hva man
skulle styre etter når det er bare hav på alle kanter. "Skip o'hoi," ropte Rudolf når han fikk lov til å holde roret for første gang, "se på meg! - Jeg styrer skuta som ingen ting!"
Så var det Musse sin tur, og hun var ikke noe dårligere; "Se hvor lett jeg holder kursen på 180 grader rett sør," hylte hun av fryd! Raymond synes det var så morsomt med et avbrekk fra den vanlige jobben som Autopilot, at han glemte helt at han hadde fått beskjed av Kapteinen om å styre 160 grader mot en øy som heter Selvagem. Båten skulle nemlig innom der på veien mot Lanzarote, som er en av Kanariøyene.
Neste del av seilskolen var nå utkikk. Raymond fortalte hvor viktig det var å se ikke bare fremover, men i alle retninger etter ting som kunne være farlig for båten. Andre båter, skjær eller til og med en tømmerstokk som kommer drivende, - kan alle være skumle hvis man ikke ser dem tidsnok. "I dag har vi radar og andre ting som kan hjelpe oss å se fremover selv i mørket eller når det er tåke," forklarte han, "men i gamle dager måtte man sende en matros i masten for å holde utkikk." Rudolf som hadde fulgt nøye med hele tiden, ble nå ekstra ivrig; "Jeg er lettmatros!" utbrøt han, "kan jeg få være utkikk i masten?"
Raymond hadde ikke planlagt dette, men han synes det var en god ide å lære elevene godt gammelt sjømannskap; "OK, - Musse du tar det fallet der, og fester det rundt Rudolf med et pålestikk," han pekte på et tau som gikk fra toppen av masten og ned til et feste i dekk, "så legger du det på vinsjen og sveiver han opp." Det gikk ikke lang tid før Rudolf hang nesten i toppen av masten og var utkikk for første gang. 
"Dette er kjempegøy," nærmest hylte han av glede, "jeg kan se kjempelangt, men jeg ser bare hav på alle kanter." Musse fulgte med nede fra vinsjen og var veldig interessert, men hun var glad det ikke var hun som hang der oppe i masten, for Musse var ikke så glad i store høyder. "Ser du noen tømmerstokker, eller andre båter?" sa hun for å vise at hun hadde fulgt med i timen. Raymond var godt fornøyd med de ivrige elevene sine, men syntes nå det var på tide å komme videre i dagens undervisning. Når Rudolf var vel nede på dekk igjen fortsatte han med neste del av seilskolen; "Til å fortelle dere litt om seil og vind, har jeg hentet en av mine venner som kan masse om dette til å undervise dere," han var høytidelig i stemmen da han presenterte sin assistentlærer; "Flyvefisken Findus er en som kan mer om seiling enn noen jeg kjenner."
Både Musse og Rudolf snudde seg og gjorde store øyne da de så den nye læreren. Ingen av dem hadde hørt om flyvefisk før, og enda mindre sett en. Den lille fisken lå over benken og tittet ned på dem. Den hadde to lange finner, som så ut som vingene på en fugl, som den støttet seg med mens den hvilte kroppen på halen. 
"Hei sjøfolk," sa den lille fisken med en tynn og pipete stemme, "nå skal jeg forklare litt om vind og seil og hvorden det henger sammen med at båten får fart fremover." Musse og Rudolf glemte fort denne merkelige fiskens spesielle utseende, og fulgte spent med når han forklarte hvordan vinden skaper krefter i seilene akkurat som i vingen til en fugl, eller flyvefisk, og som med disse kreftene driver båten fremover. Han forklarte at man kan seile opp mot vinden, og da kaller man det kryss, eller man kan seile med vinden, og da kaller man det lens. Mens med vinden fra siden heter det slør, - og for alle de forskjellige måtene å seile på, må man justere seilene litt forskjellig for at det skal gå fort fremover.
Findus var akkurat ferdig med sin undervisning, da de alle sammen satt på benken bak Raymond og pratet og lo om alt de hadde opplevet denne dagen, da de plutselig hørte en kjent grynting fra benken der Kapteinen hadde ligget og sovet. Findus gjorde et slag med halen og han spratt over bord, mens Musse og Rudolf hoppet ned fra cockpiten og pilte fremover langs dekk før de forsvant ned luka i forpiggen. "Hva er det som foregår her da," brummet Kapteinen, "jeg syntes jeg hørte et spetakkel her nettopp!" Fruen kom akkurat opp fra salongen nede og så medfølende på Kapteinen; "Jeg tror du sovnet på vakt jeg, og har sikkert bare drømt," sa hun med et smil. "Hmmm," kom det fra Kapteinen, "vi er vist litt ute av kurs også. Jeg er sikker på at jeg satt autopiloten på 160 grader, mens nå står den på 180 grader! Den elektronikken er ikke til å stole på." Raymond svelget tungt mens han gremmet seg over å ha glemt ordren sin, men var samtidig lettet over at de ikke var oppdaget. Han gledet seg til å ha mer skole med sine nye elever en annen dag...
