Doffen og vennene hans |
"Hallo der oppe," sa stemmen...
"Hva sa du Musse?" sa Rudolf med et gjesp i stemmen, mens han kjempet med å venne øynene til det sterke lyset fra solen og havet. Rudolf og Musse lå på dekk og koste seg i solen, og hadde nok sovnet litt uten at det hadde vært planen. Musse våknet av spørsmålet fra Rudolf, og myste spørrende på han; "Jeg har vel ikke sagt noe," sa Musse, "jeg sov og sover egentlig enda," la hun til med grøtete stemme.
"Er dere helt døve eller sover dere på vakt?" sa stemmen nå...
Musse og Rudolf så på hverandre og skjønte at det var noen andre som snakket. Først så de bakover i cockpiten for å se om det var Kapteinen eller Fruen som hadde sagt noe. Men de satt begge og leste i hver sin bok, og tittet bare fremover en gang i blant for å se etter andre båter eller fiskebøyer som måtte manøvreres unna. Det var nemlig Raymond som holdt roret nå (Raymond er Autopilot om bord, og er kjempeflink til å styre båten).
"Hvem var det som snakket da Musse," spurte Rudolf, "drømmer vi begge to eller?" Plutselig var stemmen rett ved siden av dem der de nå satt på dekk; 
"Hei dere to," sa stemmen, "våkn opp og se over rekka, - vi har prøvd å få kontakt med dere lenge!"
Nå snudde både Musse og Rudolf seg mot stemmen som tydeligvis kom utenfra båten, selv om det var bare vann der. Begge ble ganske forundret da de så rett inn i en stor flokk med delfiner som svømte og hoppet rett ved siden av båten.
"Hva slags typer er dere da," sa den største delfinen som var den som hadde snakket hele tiden, "dere ligner ikke akkurat på de menneskene vi er vant til å se om bord i disse farkostene som flyter rundt på havet?"
Musse og Rudolf var fortsatt litt groggy etter å ha blitt vekket mens de sov i solen, men klarte endelig å begripe sammenhengen.
"Nei men hei på dere," utbrøt Rudolf, "det var en hyggelig overaskelse!" Rudolf snudde seg mot Musse som fortsatt ikke var helt med. "Det er jo delfiner," fortsatte han, "jeg kjente masse delfiner da jeg var liten i Afrika, men nå har ikke sett noen på mange år."
Nå hadde Musse endelig kviknet til og ville også si noe; "Hei på deg Hr. Delfin," sa hun med myndig stemme, "du får unnskylde min venn her som ikke er høflig og presenterer oss - han er Saltvanskrokodillen Rudolf opprinnelig fra Afrika, og selv er jeg Skipskatt og heter Musse, og vi kommer nå fra Norge."
Nå ble det liv i de andre delfinene også, og de kvitret i munnen på hvereandre:
"En krokodille! - er ikke den farlig?" sa en. "Mamma, hva er Skipskatt for noe?" sa en annen. "Kan vi ikke fortsette å leke," sa en tredje som slo og plasket med halen så vannet sprutet over dekk der Musse og Rudolf satt.
"Dere får også unnskylde disse villstyringene," sa den største delfinen, "jeg heter Doffen, og dette er familien min med alle mine fettere, kusiner, tremenninger, filletanter og enda noen flere. - Vi pleier å stikke bortom hvis vi ser en båt, for barna liker så godt å leke foran baugen deres. Men da jeg så dere to, tenkte jeg at vi fikk hilse ordentlig på dere."
Rudolf hang nå over rekka og fulgte ivrig med på delfinene som hoppet og gjorde akrobatiske krumspring ved siden av båten, "Det ser ut som dere koser dere skikkelig i vannet," sa han og lo, "skulle ønske jeg kunne komme uti og leke med dere, men jeg tror båten hadde seilt fra meg da!"
"Hva gjør dere her i Portugal da," sa en annen delfin mens den svømte nærmere båten, "jeg heter forresten 
Delbert, og er skikkelig interessert i geografi!" Den gjorde et plutslig byks med halen så den nesten kom seg helt opp til rekka der Musse og Rudolf sto.
"Vi er på jordomseling," svarte Musse ivrig, "og skal nå til Lagos før vi seiler til Madeira og Kanariøyene." Nå hadde Musse kommet seg helt fram til baugen av båten og hang over baugspydet for å se på noen av delfinene som svømte i full fart under baugen fra den ene siden til den andre, samtidig som de rullet over på ryggen. 
"Vi skal nemlig til Afrika og treffe familien min," sa Rudolf, og da treffer jeg sikkert delfinene jeg kjenner der også - de heter forresten Dag og Dolly, og har også en kjempestor familie.
Da Doffen hørte hva Rudolf sa, ble han plutselig litt forundret i blikket og spurte med ivrig stemme; "Har Dag en hvit flekk på hodet over høyre øye, og Dolly en veldig lang finne?" Rudolf tenkte seg litt om før han svarte bekreftende på det. "Da er jo det Dag, firemenningen min, som vi skal ned å besøke i vinter!" utbrøt Doffen, "havet er ikke stort gitt!" Dette syntes Rudolf var utrolig pussig, og litt av en tilfeldighet; "Da må dere hilse så masse fra Rudolf da, og si at jeg kommer forbi om et par års tid, vi skal bare en omvei rundt jorden først.."
Alle delfinene måtte le av dette, for de synes det var morsomt at noe valgte å reise en så lang omvei for å komme til Afrika.
"Nei, dere, nå må vi nesten komme oss videre vi," sa Doffen etter at de hadde pratet, lekt og kost seg en god stund, "vi må skaffe oss litt middag, før vi setter kursen sørover - men jeg skal hilse til Dag og Dolly og si at dere kommer!"
"Takk for det," sa Musse og Rudolf i kor, "og god tur til Afrika", la Rudolf til. Så vinket de farvel til alle de store og små delfinene som skjøt fart mens de hoppet bortover bølgene.
"Ååå, jeg misunner dem skikkelig for å kunne svømme så bra," sa Musse med store øyne, "de fleste skipskatter kan ikke svømme i det hele tatt". Rudolf tenkte litt på det mens han stirret mot horisonten og så delfinene som etterhvert forsvant i bølgene; "Jo, jo - men vi er jo ganske heldige vi og da Musse," sa han etter en stund, "som kan ligge på dekk og sole oss samtidig som skuta seiler gjennom ukjente farevann på vei rundt jorden!"
