Musse og Rudolf planlegger karneval |
Det hadde vært to spennende uker over Atlanterhavet, og nå var det bare et
par dager før båten til Musse og Rudolf kom til land på andre siden av
havet. Begge to gledet seg nå skikkelig til å komme til St. Lucia. Begge
lå på bokhyllen i salongen og snakket om hva de skulle finne på når de kom
frem. ”Hva gleder du deg mest til når vi kommer frem da Rudolf?” spurte
Musse. Rudolf hadde allerede tenkt på dette, men synes det var vanskelig å
svare på. Det var jo så mange ting å velge mellom. Han syntes også at det
hadde vært en så fin tur over havet, at han egentlig ikke tenkt på at han
savnet noe. Men hvis han måtte bestemme seg for hva han savnet mest, var
det tre ting han kom på:
1. Et skikkelig bad i havet.
Saltvannskrokodiller er nemlig veldig, veldig
glad i å bade i saltvann. Og selv om båten hadde vært langt til havs i
over 2 uker, hadde han ikke kunnet bade fordi båten hele tiden var i stor
fart. En gang hadde han hørt Kapteinen spørre om det var noen som ville
stoppe for et bad, men både Kapteinsfruen og mannskapet hadde sagt at det
kunne de ikke ta seg tid til, for de skulle nemlig vinne en konkurranse om
å seile raskest over havet.
2. Lakrisbåter.
Rudolf var veldig glad i lakrisbåter, og hadde tatt med seg
noen poser hjemmefra. Den siste gikk tom første uken over Atlanteren. Han
håpet nå at Kine og Thea som skulle komme på besøk, hadde tenkt på han og
tatt med nye forsyninger.
3. Edvard.
Omsider svarte han på Musse sitt spørsmål; ”Jeg gleder meg aller mest til
at jeg og Edvart skal bade og spise lakrisbåter jeg,” sa han. Bare tanken
gjorde at han fikk vann i munnen og en tåre i øye. Musse ristet oppgitt på
hodet: ”Det blir jo tre ting det da,” sa hun, ”men ok.” Musse var selv vant
til å være på havet, og savnet egentlig ikke annet enn vennene sine når hun
hadde vært lenge ute. Nå savnet hun mest Enja. Det hadde gått et halvt år
siden de tok farvel på bryggen hjemme. Kanskje kommer hun på besøk snart,
tenkte Musse for seg selv.
”Nei, nå vet jeg det,” sa hun plutselig, ”- jeg savner å samle alle vennene
våre på fest!” Øynene hennes lyste opp, og hun fortsatte ivrig: ”Det er
karneval på St. Lucia når vi er der, så kan vi late som at alle vi kjenner
også er der,” nesten ropte hun. Rudolf syntes dette hørtes veldig spennende
ut: ”Ja,” sa han like ivrig, ”vi kan late som vi inviterer Edvard, Enja,
Thea og Kine og alle andre vi kjenner, - og siden det er karneval og alle
har kledd seg ut vet vi jo ikke om de er der eller ei!”
Nå fikk Musse det travelt: ” Ok, flott,” sa hun, ”vi må finne ut hva vi
skal kle oss ut som, og vi må lage kostymer.” Rudolf hadde bare måttet
tenke seg om i to sekunder før han visste hva han skulle være: ”Jeg skal
være sjefen over alle de Karibske Piratene,” jublet han, ”- jeg skal være
Ronny Dupp, den ryktløseste av alle sjørøvere. Musse himlet med øynene: ”
Du verden,” svarte hun med en veslevoksen stemme, ”da er jeg din datter og
sjørøverprinsesse Miranda Dupp, - alle ugifte menns skrekk!” Rudolf bare
lo, og fortsatte planleggingen: ”Jeg kan sy kostymer,” sa han, ”hvis vi
bare finner stoff!” Musse tittet bort på vennen: ”Når ble du skredder da?”
fnøs hun.
”Visste du ikke at saltvannskrokodiller har en lang tradisjon innenfor
tekstilbransjen,” svarte Rudolf, ”- min bestefar var selveste Salty Kr.
Lacoste, og jeg har selv sittet på fanget hans når han jobbet – bare så du
vet det.” Musse var tydelig imponert, og var glad for at det ikke var hun
som måtte sy kostymer. ”Jeg vet om et stoff vi kan bruke Rudolf,” sa hun,
”det ligger en sekk med masse fin rød silke i forpiggen som vi sikkert kan
ta litt av. Det er nok bare noe som skal kastes likevel.
Begge skyndet seg å finne frem saks og sysaker, og løp frem i forpiggen for
å lage sine kostymer.
Ganske riktig som Musse hadde sagt, var det et nydelig silkeaktig stoff som
det var mer enn nok av. Det ble både bukser til Rudolf og kjole til Musse,
- og begge var kjempefornøyde med resultatet etter å ha prøvet sine
kostymer.
Ikke før de hadde ryddet bort alt sammen, hørte de noen som kom og lukket
opp døren til forpiggen med et brak. Det var matros Lars som kom inn, og
han virket litt irritert mens han mumlet til seg selv: ”Gjøre ditt, gjøre
datt… Nå skal Kapteinen gjøre genakkeren klar for i morgen – og hvem er det
som må ordne alt? Det er selvfølgelig meg… mas, mas, mas,” sa han mens han
tok tak i seilposen og smatt ut like fort som han var kommet. Musse og
Rudolf tittet på hverandre og utbrøt i kor: ”Puh, det var nære på at vi ble
oppdaget …”
Neste morgen våknet Musse og Rudolf av et fryktelig leven på fordekket.
Stemmen til kapteinen var ikke til å ta feil av, og det var ikke hans humør
heller. ”Er det rart våre konkurrenter seiler fortere enn oss. Vi har jo
stor hull i seilet!” buldret han så det ramlet i ankerkjettingen, mens han
tittet opp på genakkeren - ”Dette er sabotasje!”
