Logg |
29. Mai 2011, Cairns, Far North QLD
20. mai forlot vi Townsville etter at Mads startet dagen med en løpetur opp til Castle Hill. Der var det en fantastisk 360 graders utsikt over byen, Hinterland (fjellene innafor), Magnetic Island, og Coral Sea!
Utsikt fra Castle Hill til Townsville sentrum
Leden inn til marinaen i Townsville er bare 0,5 m dyp på lavvann, så vi måtte vente til høyvann ved 10 tiden før vi kunne seile ut. Vi seilte den lange skipsleden som går helt ut til nordøstenden av Magnetic Island, og fulgte øya langs utsiden til Horseshoe Bay, som ligger på nordsiden, hvor vi la oss for anker. Store deler av Magnetic Island er en nasjonal park, og har en rik flora og fauna som er tilgjengelig via opparbeidede turstier i parken. Selv om det var fristende å utforske øya nærmere, bestemte vi oss for å seile videre allerede neste morgen. Det er så mange steder vi ønsker å se på veien nordover, men tiden er knapp. Vi hadde nå siktet oss inn på Hinchinbrook Island, som også er en naturpark, men som er mye mindre tilgjengelig for turister.
Horseshoe Bay, Magnetic Island
Fra Magnetic seilte vi først til Orpheus Island og ankret opp i Little Pioneer Bay, som ligger på vestsiden av øya, for natten. Det hadde nå begynt å blåse opp litt fra sørøst, noe som ikke var gunstig for neste dags mål, Zoe Bay på østsiden av Hinchinbrook, da denne bukten ligger utsatt til for denne vindretningen.
Været var ikke noe bedre neste dag, men vi seilte til Hinchinbrook og gikk inn i Zoe Bay, bare for å konstatere at det ikke var forhold der for ankring. Vinden og sjøen kom rett inn i bukten og det var nesten som å være i åpen sjø. Men vi hadde merket oss en bukt bare et par nm lengre nord, hvor det kunne være bedre. Det stemte heldigvis, og vi ankret opp i Banksia Bay, som viste seg å være overraskende gunstig. Værmelding for den følgende dagen var betydelig bedre, så vi kunne heller prøve oss på Zoe igjen neste morgen.
Morgentåke over Hinchinbrook fra Banksia Bay
Neste morgen våknet vi ganske riktig til nesten vindstille og strålende vær! Riktignok hang det en del lave skyer over øya, men det forsvant etter hvert som solen fikk tak. Etter frokost motret vi tilbake til Zoe Bay, og nå var forholdene mye bedre. Fortsatt litt mye svell for å ha det behagelig om bord, men vi skulle i land!
Zoe Bay er et av de få stedene man kan nå deler av the Thorsborne Trail, som er en 32 km lang natursti som går fra sør til nord gjennom naturparken. For å kunne gå denne stien må man ha spesiell tillatelse, og kun 40 personer tillates å være på den av gangen. Det er vissnok normalt 12 måneders ventetid for å "få plass" på denne turen som tar 3 dager, men nå er den stengt pga skader påført av syklonen Yasi... Vi hadde uansett ikke planer om å gå hele turen, men fra bukten der vi lå kunne vi gå opp til Zoe Falls som ligger under Mount Bowen, øyas høyeste fjell som rager hele 1121 moh!
På grunn av dønningene som slo inn over stranden, var den eneste muligheten å komme trygt i land, å gå inn i elvemunningen på sørenden av bukten. Her var vannet stille, men bredden relativt bratt. Det eneste problemet vi så med det, var at vi måtte være raske å få båten opp på land, så vi ikke rakk å bli krokodille-lunsj. Her var det nemlig for første gang en spesiell advarsel i guideboken vår om krokodillefare! Og i våre øyne så dette absolutt ut som krokodille land. Men vi hadde tatt våre forholdsregler - Mads hadde et balltre klart... Med jolla trygt oppe på sandbanken, fant vi snart noe som lignet på en teltplass innimellom trærne, og det første som ønsket oss velkommen var selvsagt et skilt med advarsel om nettopp krokodillene... Vi har fortsatt tilgode å se et av disse beryktede dyrene, men håper å kunne få se dem etter hvert - riktignok helst på litt avstand.
...
No worries mate!
Stien var godt merket fra teltplassen, og gikk langs den lille elven opp gjennom regnskogen. Ett sted måtte vi krysse elven, og vi slet litt med å komme over via de sleipe steinene. Etter en halv time kom vi til den nederste delen av fossen som har dannet et basseng med krystallklart vann. Vi fortsatte videre oppover i et brattere terreng hvor det et par steder også var innlagt klatretau. Tilslutt kom vi opp på det øvre platået, hvor det er flere små basseng mellom mindre fall. Og vi er virkelig glade for at vi tok denne turen! Dette er et av de spesielle stedene, som vi vil huske for alltid. En fantastisk natur, med fjellene i bakgrunnen og utsyn over Zoe Bay med båten vår for anker...
Zoe Falls nedre basseng
... sett ovenfra
Huldra i fossen
Zoe Bay fra Zoe Falls
Vi tok ikke sjansen på å overnatte i Zoe Bay, og seilte derfor videre etter en herlig formiddag på land. Noen timers seilas nordover ligger North Brooks Island, som etter forholdene skulle være en fin plass for natten. Vi kom frem til øya et par timer før solnedgang, og rakk en tur på land med jolla så vi fikk sett litt av øya. Bortsett fra to fiskebåter som lå for anker og hvilte ut før nattfiske, var det bare oss alene på hele øya. Vi nøt solnedgangen fra stranden, og hadde en stille og behagelig natt for anker før vi seilte videre neste dag.
Kent Island var neste mål, og ligger ca. 30 nm nord for Brooks. Været var upåklagelig, og endelig fikk vi napp på sluken som stadig henger etter båten når vi seiler. Vi hadde ikke fått fisk på mange uker, og hadde begynt å lure på om kysten her rett og slett er utfisket av australske trålere. Men når vi først fikk napp var det ikke en liten kar heller. En wahoo på snaue 7 kilo kunne vi dra om bord, - og vi lurte noen øyeblikk på om vi kanskje burde latt han gå. Men har man sagt A, så... Det ble mange dager med grillet fisk, bakt fisk, og fiskesuppe, - og enda er det et par kilo i frysen.
Kent Island er også en vakker og øde øy, som vi hadde helt for oss selv. Det skulle imidlertid vise seg at ankringsplassen ikke var av den behagelige sorten. Når tidevannet snudde mot flo, viste det seg (tidlig på natten) at vi fikk svell fra to kanter. Det ble mildt sagt en urolig natt med mye bevegelse og skramling, - og ingen av oss fikk noe særlig søvn. Dette skyldtes ikke minst at vi hadde satt på ankervakten, som forteller oss hvis båten beveger seg utenfor en viss radius - den pep med jevne mellomrom kan man si...
Så neste morgen var det bare å komme seg videre, og nå hadde vi heldigvis en allværs ankringsplass innen rekkevidde, - nemlig Fitzroy Island, rett utenfor Cairns.
En idyllisk øy for oss selv, North Brooks Island
Ut å jobbe etter solnedgang
... mens vi dro storfisken på dagtid
Kent Island, - en tilsynelatende fredelig ankringsplass
... ulv i fåreklær! Strekene viser bevegelsene i løpet av natten...
Fitzroy Island holdt hva den lovet mht gode ankringsforhold, og vi bestemte oss for å bli værende et par dager. Øya har en liten resort, som ønsker velkommen båter som kommer innom øya. Det vil si at vi kunne benytte oss av alle fasilitetene i land, som omfattet bla svømmebasseng, dusjer, restaurant, og en liten butikk med dagligvarer. I tillegg var det flere turer vi kunne gå på øya. Dessuten hadde vi kontakt med A Small Nest, som bare var et par dager unna, og ble enige om å vente der på dem. Det ble tre herlige dager på øya før vi tok det korte leget inn til Cairns.
Ankringsplassen sett fra Fitzroy Summit (270 moh)
Fra Fitzroy til Cairns er det bare 15 nm, så det ble en kort seilas, og vi kom inn på lørdag formiddag. Marlin Marina ligger i sentrum av byen, og er en av de flotteste marinaer vi har besøkt på hele turen hittil! Her er et topp moderne anlegg, med topp fasiliteter, og en hyggelig promenade med mange kafeer og restauranter og et yrende liv. Da byen mangler en skikkelig badestrand, er det isteden anlagt et åpent basseng midt i sentrum for de badeglade innbyggere og turister. Byen har en flott arkitektur, med mange bygg i gammel kolonistil. Cairns tiltrekker seg turister i alle kategorier fra backpackere til rike japanere. En av hovedattraksjonene er selvfølgelig Great Barrier Reef, og det er ikke få båter som går ut og inn av havnen daglig fullastet av passasjerer.
En annen attraksjon er regnskogen i fjellene bak Cairns, og vi var blitt anbefalt turen dit med taubanen (Rainforest Skyrail) som går fra like utenfor sentrum og 7,5 kilometer opp i fjellet og inn over regnskogen til landsbyen Kuranda. Derfra kan man så ta den historiske jernbanen (Kuranda Scenic Railway) ned til sentrum av byen.
Søndag morgen tok vi turen opp med taubanen, og fikk se den frodige regnskogen i fugleperspektiv. Ved to stasjoner kunne vi underveis gå av banen å se skogbunnen på nært hold. Fra den ene stasjonen er det også et utkikkspunkt til Barron Falls hvor Barron River gjør et fall på over 200 meter. Den store elven, som snor seg gjennom regnskogen og rundt Kuranda, passerte vi i god høyde før vi endelig landet i landsbyen.
Regnskogen her var i over 10000 år bebodd av Djarbugay folket, inntil europeerne gjorde sitt inntog på slutten av 1800-tallet. Da nybyggerne i 1886 startet byggingen av jernbanen inn i regnskogen, for å utvinne tømmer fra skogen, gjorde Djarbugay folket motstand. Dette endte med en massakre av de innfødte i 1890, hvor de gjenlevende aboriginene så ble fordrevet og tvunget til å bo på et kristent misjonssenter, drevet av syvende dags adventister, utenfor Kuranda. Dette hører man selvsagt ingenting om når man besøker Kuranda som turist i dag! Kuranda var ellers også en skuffende turistfelle, uten annet historisk preg enn det suvenirbutikkene, som landsbyen forøvrig er full av, kan skilte med...
Togturen tilbake til Cairns var også spektakulær, der toget snor seg nedover fjellet langs bratte skråninger, gjennom 15 tuneller og over et utall større og mindre broer. En stopp på andre siden av Barron Falls, gav et enda bedre utsyn enn det vi kunne se fra taubanen. Som nordmann er det lett å føre en sammenligning mot vår Flåmsbanen, - og vi må ubeskjedent kunne si at den går sin Australske bror en høy gang!
Cairns sentrum
Rainforest Skyrail over Barron River
Barron Falls fra Kurands Scenic Railway
Sukker plantasjene er en viktig næring for regionen
I morgen, mandag, seiler vi videre nordover, og første stopp blir sannsynligvis Low Islets som ligger drøye 35 nm fra Cairns. Vi har igjen proviantert og bunkret for et lengre opphold borte fra sivilisasjonen, - og håper på å besøke mange spennende øyer og rev i det som regnes som Great Barrier Reefs indrefilet!
18. Mai 2011, Townsville, Tropical QLD
En stund siden siste oppdatering nå, - måtte noen hjerneceller, kart og guidebøker i sving for å rekonstruere;
Etter noen fine dager i Gladstone, hvor vi også fikk ny kabel til kartplotteren, seilte vi sammen med Endless Summer til Great Keppel Island. De måtte videre til Airlie Beach neste dag for å plukke opp gjester, mens vi hadde avtalt å treffe Sammy og Mike på Quatermoon (våre venner som brakk masten utenfor New Caledonia), som nettopp hadde kommet til Bundaberg fra New Caledonia etter 6 måneder stopp for reparasjon pga mastehavariet. A Small Nest, Stamper og Sea Level, kom til øya en dag etter oss, -og dagen etter det igjen ble vi vekket av Quartermoon som droppet anker. De hadde seilt hele natten fra Bundaberg for å overraske oss! Det ble et gledelig gjensyn - og en skikkelig fest!!!
Great Keppel er en helt herlig og merkelig øy med nedlagte resorts, øde strender og spennende bush-walkings mulighter. Når vi vandrer gjennom meterhøyt gress, tramper med føttene, klapper i hendene og roper for å skremme bort tenkte giftige dyr, synes vi nettopp bush-walking er en dekkende betegnelse… Dere hadde ledd dere i hjel av en filmatisering!! Foreløpig har vi sett to slanger (brown snakes), og synes det holder. Sandfluene, som elsker den kvinnelige del av besetningen om bord, er (foreløpig) et mye større problem enn slanger, edderkopper, box jelly fish og krokodiller.
Tilbake til fest; noen om bord ljuger, skryter og vedder litt vel mye, så en dag ble han tatt på ordet, og en 12 km løpekonkurranse til fyret på den andre siden av øya ble arrangert mellom Mike og Mads. Innsats; påhengsmotorene til jollene – Mikes Johnson(!) mot vår Yamaha. Dessverre tapte Mads (med under 10 sekunder), men vi fikk heldigvis beholde motoren… Men lærte han noe av det? Den som lever får se!
Spectacular Beaches at Great Keppel
The Troublesome Three
Exploring the mangroves of Great Keppel Island
Sammy and Sepke on the Keppel hike
Som mange vet er vi ikke særlig gode på avskjeder, og vi er heller blitt verre enn bedre! Etter tre hyggelige dager sammen måtte vi si ha det til Mike og Sammy. Vi måtte videre nordover, mens de skal hjem til Sydney et halvt år forsinket - men vi håper vi sees igjen om ikke for lenge.
Sammen med de andre båtene seilte vi videre den 5. mai med kurs for Pearl Bay. I følge guideboken skulle dette være et utrolig vakkert sted. Vi så det kanskje ikke fra sin beste side, men klarte ikke å se det helt spesielle ved denne bukten. Det var trangt og grunt å ankre, og så mer ut som et sted saltvannskrokodillene kunne trives... Etter en natt seilte vi derfor videre til South Perscy Island, deretter Scawfell Island og Thomas Island. Disse øyene har en passende dagsseilas mellom hverandre, og bortsett fra Scawfell hvor vi ble to netter, ble det med en stopp for natten. Så videre til Whithaven beach på Whitsunday Island. Whitheaven Beach har en helt spesiell fin puddersand som knirker som potetmel når man går på den! Vakkert sted, men hit kommer da også mange "partybåter" fra Arlie Beach, og litt av idyllen ødelegges…
Tøff seilas til South Percy. Sea Level og masten til A Small Nest
Whitheaven Beach
Båtene vi seilte sammen med dro til Airlie Beach for å bunkre opp, mens vi ville se Hamilton Island og mer av Whitsundays. Og for en søt liten øy Hamilton Island er! Riktignok er alt bygget rundt en stor resort, - men allikevel et sjarmerende og hyggelig sted å stoppe. Marinaen var for dyr for vårt budsjett, så etter å ha handlet det nødvendigste og bunkret opp ble natten tilbrakt for anker på Henning Island.
Neste dag seilte vi til Sawmill Bay og gikk en tur til Whitsunday Peek (430m), øyas høyeste utkikkspunkt, - og så videre til Manta Ray Bay på Hook Island. Vi hadde stedet for oss selv, og noe vakrere sted skal man lete lenge etter. Det eneste vi stadig er litt skuffet over (evt. bortskjemt) er sikten i vannet. Den skal vissnok bli bedre lengre nord i Barrier Reef.
Manta Ray Bay
Neste dag tok vi en tur innom Butterfly Bay før vi seilte videre til Blue Pearl Bay på Hayman Island. Også nydelige steder. Men det var nå utstedt en ”strong wind warning” i området for de kommende dagene så vi bestemte oss derfor for en nattseilas direkte til i Townsville, - for å ligge i havn mens uværet passerer. Det ble en flott seilas med god vind og lite sjø. Delfinene dukket opp flere ganger, og for første gang siden Stillehavet så vi flyvefisk igjen! Fiskelykken er det dessverre verre med, - så vi må skaffe oss noen nye sluker snarest…
Townsville er en sjarmerende by, og vi liker oss godt her, - kombinasjonen tropisk klima, palmer og hyggelige innfødte er uslåelig. For ikke å snakke om den lokale ølen! En litt annerledes 17. Mai feiring ble det riktig nok, men vi feiret med sen frokost og is langs strandpromenaden, en øl eller to på Townsville Brewing CO, og en tur innom Museum of Tropical Queensland,
- og, ja, vi lengter litt hjem…
The Strand, Townsville
17. Mai feiring med is
... og øl!
Pandora, Tropical museum of Queensland
Apropos hjem; Behovet for en godt betalt jobb når vi kommer hjem blir jo stadig større, - tenker ikke så mye på det om dagen, men om natten derimot… Drømte en natt at vi kun klarte å få jobb på en skitten REMA butikk i ytre Bærum, - ble ytterst lykkelige når vi etter en stund klarte å få jobb på en mye renere KIWI butikk i Vestby, hehe…
I løpet av morgendagen håper vi at vinden løyer, så vi kan seile videre fredag morgen. Da blir det kanskje et par dager på Magnetic Island rett utenfor Townsville, før vi fortsetter nordover. Vi har dessverre ikke stort mer enn tiden av veien til vi bør være i Darwin (medio Juni), så vi kan dessverre ikke stoppe så lenge vi kunne ønsket på hvert sted...
Alt vel om bord, hiv o’hoi
